Raketten til SpaceX frå ei prøveoppskyting i 2010. Foto: Wikipedia Commons/NASA/Tony Gray and Kevin O'Connell
I dag klokka 9:44 skaut det private selskapet SpaceX opp den første komersielle raketten som skal frakte varer opp til den Internasjonale romstasjonen (ISS). Med dette opnar eit nytt kapittel i tilhøvet vårt til rommet.
Eg kjenner at eg er litt usikker på om eg liker dette eller ikkje. På den eine sida trur eg at skal utforskinga vår av rommet, og ikkje minst bruken vår av rommet skal bli større, så må det fleire aktørar enn offentlege organ som NASA, ESA og JAXA mfl. På banen. På den andre sida vil det i overskodeleg framtid framleis vere slik at det er skattebetalarane som vil måtte betale dei private selskapa for det dei gjer (utanom det som skjer på satellittsida, men det er ei anna historie). Bør vi verkeleg bruke skattepengar på å skape privat profitt? NASA betaler 1,6 milliardar dollar for 12 turar til ISS.
Her er NASA sin video frå oppskytinga
Eg trur framtida vår ligg i å stadig utforske nye horisontar.
“Go West, young man, go West. There is health in the country, and room away from our crowds of idlers and imbeciles.» «That,» I said, «is very frank advice, but it is medicine easier given than taken. It is a wide country, but I do not know just where to go.» «It is all room away from the pavements.” skal Horace Greely sagt ein gong (det er usemje om kven som er opphavet til uttrykket Go West, young man, go West, nokre hevdar det kjem frå John Soule)
Greely sitt råd vart gjeve i samanheng med busettinga av den Amerikanske Westen. Denne busettinga førte med seg store lidingar for den opprinnelege indianarfolket der, men la oss sjå vekk frå det ein augneblink og tenkje over kvar vi no kan gå for å byggje eit betre samfunn for folk.
Eg trur at i alle fall litt av svaret ligg i rommet.
Dette biletet frå Athabasca i Alberta viser eit lite utsnitt av øydeleggingane utvinning av oljesand utset naturen for. Det øverste biletet er frå 1984, det nederste frå 2011. Foto: NASA Earth Observatory
Det er ganske utruleg, men dessverre sant. Der norske styresmakter ikkje legg seg opp i at Statoil utvinn den mest klimaøydeleggande olja i verda frå sand i Canada, har president Obama sagt nei til ei røyrledning som skal føre denne olja til den amerikanske marknaden.
Prosjektet gjeld Keystone XL som skulle føre olje frå sandbankane i Alberta til raffineria ved Mexicogolfen. Det har blitt ført ein lang kamp frå miljørørsla i USA som no er krona med siger – i alle fall i første omgang.
Tilbake i oljelandet så kunne eg inderleg ønska meg ein oljeminister som hadde tilnærma same guts og ståpåvilje som næringsministeren. Det hadde vore fantastisk om Ole Borten Moe kunne gje tydelege styringssignal til Statoil om at Norge ikkje skulle bidra til utvinning av oljesand, om det skjer på SMS, uformelt eller formelt er ikkje så viktig. Det viktige er at det skjer.
Det er ganske paradoksalt at vi øydelegg framtida for å tene pengar som vi skal spare for framtida.
Rick Snyder er guvernør i Michigan og er i ferd med å avskaffe kollektive avtalar og skaffe seg makt til å avsette lokale folkevalde. Spreier dette seg til Noreg? Foto: wikimedia commons
Som vi alle veit vann det republikanske partiet mellomvalet i USA sist haust. I norske media er det mest fokus på det som skjer i representantenes hus og senatet, men mykje av den mest interessante utviklinga skjer i dei ulike statane. Ved valet vann og republikanarane mange delstatval, og fekk fleire nye guvernørar. No byrjar desse høgrefolka å sette preget sitt på amerikansk politikk.
Fleire har sjølvsagt fått med seg situasjonen i Wisconsin. Republikanarane der har foreslått å forby kollektive avtalar mellom fagrørsla og staten. Det vil ikkje berre endre makta i samfunnet frå folkerørsler og grasrot til kapital og stat, men vil sjølvsagt og underminere fagrørsla. I tillegg er det der foreslått å fjerne mulegheita til at kontingenten i fagrørsla blir trekt direkte frå løna slik vi stort sett gjer det i Noreg. Det vil og vere med på å gjere det vanskelegare å halde oppe organisasjonsprosenten.
Denne videoen viser reaksjonen då senatet i Wisconsin gjorde vedtaket. Heldigvis er det no store kampanjar for å få erstatta nokre av dei senatorane som røysta for dette. Såkalla «recall». Eg håper dette fører fram.
Men det er ikkje berre i Wisconsin det skjer underlege ting. I min «heimstat», Michigan, der eg var utvekslingsstudent for lenge sidan har guvernøren gått lenger. Ikkje berre avskaffar han retten til kollektive avtalar, han er og i ferd med å skaffe seg myndigheit til å avsette lokale folkevalde. Han foreslår, og det kan sjå ut som han får fleirtal for å kunne avsette lokale folkevalde og innsette ein administrator dersom guvernøren meiner at ein kommune er i økonomiske vanskar (economic emergency), og ikkje nok med at administratoren overtar styringa av kommunen eller skoledistriktet. Hanjkan og legge ned byen og eller slå den saman med andre kommunar eller byar utan å spørre nokon. I tillegg er det ein diskusjon om styringa av kommunar i økonomiske vanskar faktisk skal leggast ut på anbud!
Sjå denne videoen for detaljar.
Tilsvarande, om ikkje like ille prosessar er på veg i mange statar styrt av republikanarane.
Eg skal ikkje samanlikne høgresida i Noreg med høgresida i USA, men det er liten tvil om at idear smittar, og at mange i Noreg og Europa blir inspirert av USA. Siv Jensen er ein av dei, ho seier til magasinet Standpoint:
I see Sarah Palin as a very strong and vital woman who can do good things for the US in future years.
Jepp, vi kan nok rekne med at høgresida vil vere negativ til fagrørsla og det som har bygd opp den norske velferden i framtida.
Ho bør ikkje bli gravid i framtida, då kan det vere kakebua neste. Foto: MATEUS_27:24&25 /Flickr.com
Av og til kjem ein over ei historie som er for god til å sjekkast grundig. Eg las ei av dei i «Frankfurter Algemeine» her om dagen. I følgje artikkelen vurderer ein av dei amerikanske komandantane i Afghanistan å forby kvinnelege soldatar å bli gravide.
Bakgrunnen er at han meiner at ein del kvinnelege soldatar bevist blir gravidse for å bli sendt heim frå Afghanistan. Dette fortel oss i alle fall to ting. Det eine er at generalmajor Anthony Cucolo er bekymra for moralen til troppane sine, og det er jo interessant. Det andre dette fortel oss er at amerikanarane slit med å finne nok soldatar. Cucolo seier:
„Ich brauche jeden Soldaten, den ich habe“, teilte Cucolo, der 22.000 Mann im Nordirak befehligt, dem Sender mit. „Jeder, der den Kampf vor der erwarteten Stationierungsdauer von zwölf Monaten verlässt, belastet seine Kameraden.“
Eg trur kanskje kan det vere viktig å kjenne si begrensing når ein skal lage reglar. Å forby graviditet trur eg er utafor det som står i menneskeleg makt. Det tar seg heller ikkje godt ut å slenge gravide kvinner i kakebua.
Eg har lese boka «Veslebror ser deg» av Cory Doctorow. Dette er ei spennande bok av fleire grunnar. Den eine grunnen er sjølve boka, som er god om ikkje epokegjerande. Det andre grunnen er at boka er fritt tilgjengeleg på nettet. Du kan laste ho ned gratis, og det kan du gjere med forfattaren si velsigning.
Eg er ikkje nokon stor bokmeldar, og skal ikkje prøve meg som det. Nokre få ord tillet eg meg likevel. Eg likte boka. Ho ter opp viktige spørsmål i samtida vår. Kor går grensa for kva vi kan tåle av innskrenkingar i fridomen vår for å kjempe mot terrorisme og anna? Boka er svært tydeleg gjennom hovudpersonen som er ein 17 år gammal gutt som nyttar nettet for å prøve å vinne ein kamp mot Department of Homeland Security i etterkant av eit terroråtak mot San Fransisco. Boka er velskriven, men eg synst kanskje slutten blir for enkel. Skal det ikkje meir enn eitt avisoppslag til for å snu situasjonen? Eg saknar og eit breiare syn på utfordringane knytt til personvern og fridom. Eg trur at komersielle aktørar sin kunnskap om oss, eg tenkjer på Google og mange andre, er ei vel så stor utfordring som staten sine overgrep.
Doctorow skriv i forordet til boka:
What’s more, kids were clearly being used as guinea-pigs for a new kind of technological state that all of us were on our way to, a world where taking a picture was either piracy (in a movie theater or museum or even a Starbucks), or terrorism (in a public place), but where we could be photographed, tracked and logged hundreds of times a day by every tin-pot dictator, cop, bureaucrat and shop-keeper. A world where any measure, including torture, could be justified just by waving your hands and shouting «Terrorism! 9/11! Terrorism!» until all dissent fell silent.
Eg saknar meir i boka om det Doctorow tar opp i første del av dette sitatet. Vidare skriv han:
This book is meant to be part of the conversation about what an information society means: does it mean total control, or unheard-of liberty? It’s not just a noun, it’s a verb, it’s something you do.
Dette er første gongen eg har lese ein roman på skjerm. Det gjorde eg fordi boka er tilgjengeleg for nedlasting på nettet. Forfattaren gjer alle bøkene sine tilgjengelege på denne måten. Det er Samlaget som gjev ut «Veslebror ser deg» på norsk. Samlaget har valt å berre gjere halve boka tilgjengeleg på nett i første omgang. Du kan få andre halvdelen tilsendt om du kommenterer boka i ein e-post til Samlaget. Eg valte derfor å lese andre halvdelen på engelsk. (Eg har forøvrig gjort ei av pappa sine bøker tilgjengeleg på nett, du kan lese Grågud og kvitekrist her.)
Eg er litt undrande til denne haldninga frå Samlaget. Det kan vere fleire grunnar til at Samlaget gjer det på denne måten. Den eine er at dei er redde for at ingen vil kjøpe boka dersom heile er tilgjengeleg for nedlasting, det andre er at dei trur dei kan skape meir debatt på denne måten.
Eg trur dei tar feil på begge områda. Eg har tenkt å kjøpe boka etter å ha lest ho. Det er ei bok eg gjerne vil ha, men eg kjem til å kjøpe ho på engelsk fordi eg blir litt sur på Samlaget. Eg trur få eller ingen bloggar om boka på bakgrunn av måten Samlaget gjer dette på. Kanskje blir det fleire kommentarar, men då om Samlaget sin framgangsmåte heller om dei viktige tema boka tar opp. Som i dette innlegget på NRK Beta.
Ei av dei aller siste embedsgjerningane frå George Bush, var å skrive under på eit dekret som etablerer ein ny arktisk politikk for USA. Dekretet er utforma slik at det ikkje er sannsynleg, så vidt eg kan vurdere, at det vil bli omstøtt av den nye presidenten umiddelbart.
Det skal ikkje mykje fantasi til for å skjønne at dette området er sårbart overfor klimaendringar og andre miljøforstyrringar. Det blir spennande å sjå om USA tar omsyn. Foto: Wili Hybrid på Flickr
Det er mykje spennande i den nye amerikanske politikken. Det er likevel to ting som ikkje er overraskande, hovudfokuset frå amerikansk side er forsvar og energitryggleik. Det blir lagt stor vekt på at USA no må kaste seg inn i kappløpet om polen og dei energiressursane som finst på havbotn der. Dei skriv: «A growing awareness that the Arctic region is both fragile and rich in resources». Ein positiv konsekvens av dette er at presidenten no tar eit svært klårt standpunkt for at USA må ratifisere Havrettstraktaten. USA er i dag eit av dei få landa som ikkje har ratifisert traktaten. Det gjev dei eit svakare legalt utgangspunkt for å kreve territorium i Arktis enn til dømes Canada og Russland. Kanskje vil dette føre til at Senatet ser bort frå dei kommunistiske delane av havrettraktaten og svelger den prinsippielle motstanden mot «The International Seabed Authority». Det hadde vore ei glede.
USA legg og stor vekt på retten til navigasjon og uhindra millitær og sivil trafikk i Arktis. Det gjeld særleg dei to passasjane som tidvis går gjennom trange strede i Canada og Russland som USA ønsker å definere som internasjonale (slik som Øresund og Bosporus) slik at USA eller andre ikkje kan bli nekta uskuldig gjennomfart. I dekretet er presidenten opptatt av mellom anna tilgangen på ressursar om eit uhell skulle vere ute. Her bør Noreg posisjonere Svalbard som ein plattform for søk og redning i Arktis.
Når det gjeld forsvaret av USA (Homeland Security) skriv presidenten:
The United States has broad and fundamental national security interests in the Arctic region and is prepared to operate either independently or in conjunction with other states to safeguard these interests. These interests include such matters as missile defense and early warning; deployment of sea and air systems for strategic sealift, strategic deterrence, maritime presence, and maritime security operations; and ensuring freedom of navigation and overflight.
Eg legg merke til at USA også her er tydelege på at aleinegang alltid vil vere ei mulegheit.
Det er gledeleg at presidenten legg vekt på Arktisk Råd i politikken sin, og eg må seie at eg er overraska over kor stor plass omsynet til urbefolkninga og miljø har fått. Til og med klimaendringar blir vektlagt. Bush skriv (ja, eg veit han ikkje skriv sjølv, men det er han som skriv under):
The Arctic Council has produced positive results for the United States by working within its limited mandate of environmental protection and sustainable development. Its subsidiary bodies, with help from many United States agencies, have developed and undertaken projects on a wide range of topics. The Council also provides a beneficial venue for interaction with indigenous groups. It is the position of the United States that the Arctic Council should remain a high-level forum devoted to issues within its current mandate and not be transformed into a formal international organization, particularly one with assessed contributions. The United States is nevertheless open to updating the structure of the Council, including consolidation of, or making operational changes to, its subsidiary bodies, to the extent such changes can clearly improve the Council’s work and are consistent with the general mandate of the Council.
Dette er spennande. USA opnar her for at Arktisk råd kan bli eit enno viktigare verkty for å ta vare på miljøet i Arktis. Mandatet til arktisk råd er spesifikt retta mot å ta vare på miljøet og arbeide for ei bærekraftig utvikling. Dette gjev oss ei opning for å få større kraft bak arbeidet for miljøet i Arktis. Fleire i mitt parti, SV, har tatt til orde for at Arktis skal underleggast ei styring som liknar på styringa av Antarktis. Det avviser Bush i dette dekretet. Det er likevel interessant at ideen har fått sånn feste at det var naudsynt å ta avstand frå han. Det er ellers underleg at mannen som opna store tidlegare freda delar av Alaska for olhjeboring skriv under på dette dekretet.
Den amerikanske presidenten legg og stor vekt på forsking. Dette burde opne mulegheiter for norske og nordnorske forskingsmiljø. Det er viktig for UNIS og Univeristetet i Tromsø å vere på høgget og bli med på det som kan skje frå amerikansk side. Dette blir spesielt spenande med tanke på at den nye presidenten har lova store summar til forsking.
Med tanke på norske idear om Barentshavet på skjerm er dette interessant:
Accurate prediction of future environmental and climate change on a regional basis, and the delivery of near real-time information to end-users, requires obtaining, analyzing, and disseminating accurate data from the entire Arctic region, including both paleoclimatic data and observational data. The United States has made significant investments in the infrastructure needed to collect environmental data in the Arctic region, including the establishment of portions of an Arctic circumpolar observing network through a partnership among United States agencies, academic collaborators, and Arctic residents. The United States promotes active involvement of all Arctic nations in these efforts in order to advance scientific understanding that could provide the basis for assessing future impacts and proposed response strategies.
Det blir spennande å følgje med om denne nye politikken får konsekvensar. Det er nok heilt sikkert ikkje det første temaet som Obama kjem til å konsentrere seg om. Dette blir ståande ei stund.
