Goliat, olje og dissens

Det italienske oljeselskapet ENI har no lagt fram konsekvensutgreiinga for utbygginga av goliatfeltet utanfor Finnmark. Goliatfeltet ligg svært nær land og nært det store fuglefjellet Gjesværtappan. Det er eit felt som vi ikkje treng bygge ut. Det er berre 48 kilometer frå Goliat og inn til land. Olja vil bruke vel eit døgn på turen, og vi har ikkje beredskap til å stoppe dette.

Frivillige rensar opp etter Prestige i Galicia. Vi treng ikkje slike scenar frå Finnmarkskysten. Foto: Wikipedia/User:Viajero/http://tinyurl.com/6fsp2r

Eg skulle vore med på å bygd ut olje om det var slik at vi trengte pengane i dette landet, eller fordi det var mangel på energi i verda. Slik er det ikkje. For å sitere meg sjølv:

Det er no på tide at vi tar lærdom av det som skjer på børsane i verda og sparer olja og gassen – ikkje som pengar, aksjer og obligasjonar, men som hydrokarbonar på botn av havet. Der ligg ressursane trygt. Det er lenge sidan det var krakk i Nordsjøen eller Barentshavet.

Derfor tok eg og SV dissens i fylkesrådet i denne saka i dag (referatet finn du her). I eit parlamentarisk styresett som det vi har i Troms er dissens ei alvorleg sak – og det er første gong eg har vore med på dette sida eg kom inn i fylkesrådet hausten 2006. Utbygging av olje og gass er ei alvorleg sak. Eg er litt fortvilt over at AP ikkje kan sjå at meir olje ikkje er det verda treng akkurat no. Eg hadde jo håpa at AP skulle følgje AUF-leiaren frå Harstad. Han er medforfattar i ein kronikk i Dagbladet som heiter Stopp Goliat. I kronikken skriv han og fleire andre:

Det å åpne for utvinning av olje og gass på Goliat-funnet er et startskudd for å åpne Barentshavet for oljeindustrien. Det gjør at kampen om Goliat ikke bare er kampen om ett enkelt oljefunn, men om et helt havområde. Vi mener Norge har inngått internasjonale forpliktelser som gjør det umulig for oss å bygge ut: både gjennom våre Kyoto-forpliktelser og gjennom at vi har ratifisert Konvensjonen for biologisk mangfold som pålegger nasjonalstater å stoppe tap av biologisk mangfold innen 2010.

SV vil halde fram med å kjempe mot utbygginga av Goliat. Og vi har enno eit ørlite håp om at fylkestinget vil snu i denne saka.

Meir:

  • Troms SV si pressemelding finn du her
  • Nordlys skriv om saka her
  • Konsekvensutgreiinga til ENI finn du her
  • Referatet frå fylkesrådsmøtet finn du her

SVs arbeidsprogram: Klima og miljø

Kapittelet om klima og miljø er det første kapittelet i forslaget til nytt arbeidsprogram i SV. Det er bevisst plassert først for å vise at dette er det viktigaste politiske temaet i vår tid. Eg trur og det er rett å seie at dette er eit av dei sterkaste og mest gjennomarbeidde kapittelet i programforslaget. Det eg kanskje er mest glad for at at heile kapittelet er prega av teknologioptimisme. Det har ikkje alltid vore tilfellet for SV. Til tider har vi nok likna litt på ludittane. Det er no over.

I dette programutkastet set SV seg svært høge mål for arbeidet med klimapolitikken. Komiteen skriv i forslaget sitt:

I tråd med dette mener SV at Norges utslipp av klimagasser må reduseres til maksimalt 30 millioner
tonn CO2-ekvivalenter innen 2020, noe som tilsvarer en 40 prosent reduksjon fra 1990-nivå.
Innen 2050 må Norge ha tilnærmet nullutslipp av klimagasser. I tillegg til disse nasjonale forpliktelsene, må Norge bidra internasjonalt med finansiering, teknologioverføring og mobiliserings- og informasjonsarbeid som reduserer klimagassutslippene i utviklingsland.

Dette meiner eg er gode og naudsynte mål.

Komiteen kjem med gode famlegg for korleis vi skal nå desse måla. Dei meiner, og eg er heilt samd, at Noreg må sette av mellom ein komma fem og tre prosent av BNI til klimaformål, og at Noreg og må bidra overfor u-land. Mellom anna vil dei sette av 100 mrd av oljefondet til eit internasjonalt teknologifond for å bidra til å redusere utsleppa. God ide.

Teknologioptimisme

Isbjørnane ropar på hjelp frå SV for å berge klimaet. Foto: Grant Neufeld, Flickr

Som eg skreiv i ingressen er dette eit teknologioptimistisk program. Dei vil at SV skal gå inn for å produsere meir energi og bruke denne i produksjon i Noreg. Det må vi, for vi treng tål og aluminium i framtida, sjølv om CO2 utsleppa skal ned. Eit spennande punkt er at vi no vil at heimfall skal gjelde også for ny fornybar energi, for eksempel vindmøller. Og det er jo ingen grunn til at vinden skal regulerast på annan måte enn vatn. Dette vilsikre verdien av norske ressursar for heile folket for all framtid.

Komiteen skriv om Arktis:

Norge bør arbeide aktivt for å sikre naturmiljøet i Arktis og sørge for at Arktis får en like god miljøbeskyttelse som områdene i Antarktis. Dette kan skje gjennom en internasjonal traktat som Antarktistraktaten og/eller ved å bygge på prinsippene i Svalbardmiljøloven

Eg synst dette er ein god ide, men er redd for at det ikkje kan bli noko anna enn ein god ide. Det som gjorde antarktisktraktaten muleg var at det ikkje var etablerte interesser til stades. Ingen (i alle fall ingen av stormaktane) hadde sterke millitærstrategiske eller økonomiske interessar der. Det er ikkje tilfelle i Arktis for å seie det forsiktig. Kanskje kan det likevel vere rett å sette seg slike mål og håpe på at ein kjem ein bit av vegen. Men, eg trur nok det lønner seg å ver elitt meir realistisk.

Programutkastet seier sjølvsagt nei til oljeboring utanfor Lofoten og Vesterålen, og går inn for varig vern. Eg synst nok at vi bør inkludere områda utanfor Senja i dette vernet. I same leie synst eg og vi kunne sett tøffare krav til StatoilHydro når det gjeld Snøhvit. Dei spyr ut nesten ein million tonn CO2 der, samstundes som dei har infrastruktur for å føre CO2 tilbake til havbotn. Vi må gå inn for rensing der.

Jernbane

Den neste store mangelen er at prgramutkastet ikkje seier noko om å binde heile landet saman med jernbane. Det må då kunne seiast i klartekst at Tromsbanen og banen Kirkenes til Nikkel skal om ikkje byggast i løpet av dei neste fire åra så må det takast ei beslutning og planlegginga må komme i gang.

Kapittelet inneheld og ein dissens. Ein dissens eg er litt i tvil om kva eg meiner om. Fleirtalet i komiteen går inn for å forsøke gratis kollektivtrafikk. Eit mindretal vil ikkje det. Eg har sjølvsagt sans for ting som er gratis, men det fører og ofte til overforbruk og kanskje kunne pengane vore nytta betre? Kanskje vil det og føre til at ein lokkar gåande og syklande inn på bussen, og det vil vi vel ikkje. Eg trur eg meiner at låge prisar er bra, men at gratis er å gå hakket for lang. Likevel det kan vere verd eit forsøk på bestemte strekningar til bestemte tider. Vanskeleg å lage eit prinsipp ut av det eine eller det andre er det i alle fall.

Kapittelet inneheld eller mykje god og tradisjonell SV politikk rundt naturvern og ein miljøvennleg kvardag. Eg synst likevel det er interessant at komiteen skriv at:

SV arbeider for en tredje vei i vernepolitikken, der lokal medvirkning og samspill mellom verneinteresser og næringsinteresser resulterer i bærekraftig bruk.

Eg tenkjer då på saka med Trillemarka der regjeringa overkøyrte gode lokale initiativ for å få verna nokre kvadratmeter ekstra. La oss håpe det blir meir samsvar mellom liv og lære i framtida.

Meis om SVs arbeidsprogram her

Ein reduksjon på 180 prosent?

Klassekampen stiller i dag opp med overskrifta: «Vil ha utslipp ned 180%». Eg er samd i at vi må redusere utsleppa, men sist eg sjekka var 100 prosent det same som alt. Kan nokon forklåre meg korleis ein reduksjon på 180 prosent er muleg?

Betre å spare på botn av havet?

Verda er inne i ei stor finanskrise. Verdiane av aksjer og obligasjonar er i fritt fall. Med det fell og verdien av det norske oljefondet. Då er det verd å spørre seg; ville det ikkje vore betre å spare olja på botn av havet enn i aksjar? Dette har SV hevda i mange år. Eit døme kan vere B.innst.S.nr.8 (1996-1997). Der skreiv SV sin representant: «Etter dette medlems oppfatning vil det være samfunnsøkonomisk mest korrekt å spare ved å la større deler av vår olje- og gassformue ligge igjen til framtidige generasjoner.»

Treng vi dette når vi ikkje treng pengane?

Det er no på tide at vi tar lærdom av det som skjer på børsane i verda og sparer olja og gassen – ikkje som pengar, aksjer og obligasjonar, men som hydrokarbonar på botn av havet. Der ligg ressursane trygt. Det er lenge sidan det var krakk i Nordsjøen eller Barentshavet.

Det som i alle fall no er heilt tydeleg er at det ikkje hastar med å pumpe opp eventuell olje og gass utanfor kysten av Nord-Noreg. Det kan kanskje komme ei tid når dette er lurt, den tida er ikkje no. La oss nytte lærdomane frå finanskrisa til å varig verne havet utanfor Lofoten, Vesterålen og Troms mot oljeutvinning og bremse kraftig opp i Barentshavet. Goliat treng vi ikkje bygge ut no, Nucula kan godt vente!

SV meiner at vi må satse aktivt på å bygge opp andre næringar og auke lønsemda i tradisjonelle næringar som fiske og havbruk. Då bygger vi framtida utan å gjere oss avhengige av å øydelegge miljøet eller børsprisane i New York.

Du må gjerne bli medlem i SV for å styrke oss i kampen mot oljeutvinning

Eg har tidlegare skrive eit innlegg som heiter «Treng vi olja». Ta ein titt då vel.

Arktis blir varmare

Nei, eg snakkar ikkje om klimaendringar denne gongen. Det kunne eg nok gjort. Nordvestpassajen er open igjen i år og isen er tynnare enn nokon gong. Men, nei, denne gongen handlar det om det internasjonale landnåmet (sjøbotnnåmet) som foregår der.

Havrettstraktaten gjev landa rundt polbassenget ein frist fram til 2014, eller tidlegare om dei ratifiserte traktaten før 2004, til å fremme krav om kontroll over kontinetalsokkelen. Det betyr at vi no framover får ei mengde krav. Noreg har allereie lagt fram sitt krav, Russland, Canada og Danmark (Grønnland) er på veg. Det er usikkert korleis USA vil gå fram, dei har ikkje ratifisert Havrettstraktaten slik dei andre landa har gjort.

Det er ingen tvil om at fleire av krava vil overlappe kvarandre. Heilt sikkert er det at meir enn eitt land vil gjere krav på sjølve polen. Når isen no er i ferd med å bli borte, samstundes med at US Geological Service hevdar at det er store forekomstar av olje og gass i området, så ligg det til rette for kappløp og konflikt. Vi må berre håpe at desse konliktane ikkje eskalerer til væpna konflikt.  Dose.ca skriv:

In the latest sign of the rising international political stakes in the Arctic, the top U.S. Coast Guard official has revealed a planned shift in American foreign policy from scientific research to «sovereignty» and «security presence» in Alaskan waters bordering Canadian and Russian

vidare

«The primary mission right now is the maritime boundary line with Russia – keeping foreigners from stealing Alaskan fish,» Rear Admiral. Gene Brooks, head of the U.S. Coast Guard’s operations in Alaska, told the radio network.

og

…prompted the Conservative government to promise a new year-round icebreaker for Arctic waters and a fleet of up to eight ice-reinforced patrol boats.

Vi skal likevel vere forsiktige med å sjå på desse konfliktane som noko som vil foregå mellom aust og vest. Kaldkrigsbrillane må leggast heime. Potensialet for usemje er like stort mellom Canada og USA, Canada og Danmark som konfliktpotensialet mellom Russland og dei andre.

Likevel, the Telegraph skriv at:

As the polar powers have got out their maps in the last couple of years, four of them – Norway, Denmark, Canada, and the USA – have made the unpleasant discovery that the fifth – Russia – is far ahead of the game. As Russian forces consolidate their grip on her messy southern frontier in the aftermath of the war with Georgia, her diplomats, oilmen and military have been pressing their advantage in the north, a border region which is on a far vaster scale but equally confused and disputed.

Cleo Paskal, an Assistant Fellow at Chatham House and an expert on how climate change will affect borders, said: «The Russians have a big head start. Their nuclear submarines have been all over the Arctic for decades, they have 16 icebreaking ships to the Americans» four, they have a lot of experience and a lot of the right gear.

Så, mens alle landa oppgraderer millitæret sitt i nordområdeøyemed, så får vi berre håpe at dei metodane som ligg i Havrettstraktaten for å handtere konfliktar og løyse dei vil vise seg å vere robuste nok til å handtere denne situasjonen.

Kina er ein miljøversting?

Det er vel ingen tvil om at den enorme veksten i Kina og India er med på å gjere klimaendringane større og verre. Vi har alle høyrt at Kina opnar ein ny kollfyrt kraftstasjon kvar veke.

Det kanskje ikkje alle har fått med seg er at Kina nytta 12 milliardar dollar i fjor på fornybar kraft – berre Tyskland nyttar meir i følgje New Scientist 9. august 2008. Same bladet melder at Kina no er den femte største produsenten av vindkraft i verda og at dei no stenger ned alle små og gamle kollkraftverk fordi dei forureinar for mykje. Kina legg opp til å kunne reinse CO2’en frå nye og moderne kraftverk.

Det er håp i hengande snøre.

Exit mobile version