Kina er ein miljøversting?

Det er vel ingen tvil om at den enorme veksten i Kina og India er med på å gjere klimaendringane større og verre. Vi har alle høyrt at Kina opnar ein ny kollfyrt kraftstasjon kvar veke.

Det kanskje ikkje alle har fått med seg er at Kina nytta 12 milliardar dollar i fjor på fornybar kraft – berre Tyskland nyttar meir i følgje New Scientist 9. august 2008. Same bladet melder at Kina no er den femte største produsenten av vindkraft i verda og at dei no stenger ned alle små og gamle kollkraftverk fordi dei forureinar for mykje. Kina legg opp til å kunne reinse CO2’en frå nye og moderne kraftverk.

Det er håp i hengande snøre.

Hva skjer i nord?

Av Arne-Johan Johansen, medlem av SVs Nordområdeutvalg

De syv statene rundt polbassenget møttes nylig for å drøfte nordområdenes status i lys av klimaendringene. Rammen for drøftingene er organisasjonen Arktisk Råd som bygger på samarbeidsavtalen ”Ottavaerklæringen” fra 1996. Statene som deltar her, er USA, Canada, Danmark (med Færøyene og Grønland), Norge, Sverige, Finland og Russland. Resultatet av drøftingene er av vital betydning for Norge. Det havområdet det dreier seg om dekker et areal fire ganger større enn Middelhavet.

Isfritt hav og nasjonale interesser

Issmeltingen i polbassenget går raskere enn selv ”worst case scenariene” til FNs klimapanel. Vi vil kanskje allerede i sommer oppleve åpent hav helt inn til polpunktet. Mange aktører ligger i startgropa for å posisjonere seg i kampen om å utnytte de nye mulighetene for store fortjenester. Det dreier seg da om flere saksfelt: Transport og havneutbygging knyttet til ”snarveien over polområdet”’, utvinning av petroressurser under havbunnen, utvinning av andre mineralressurser i havbunnen, og økt tilgang til nye og uregulerte fiskeriområder.

Norge, Danmark, Russland og Canada er stormaktene i dette fellesskapet hva angår kystlinje, næringsvirksomhet, forskning og befolkning som lever opp mot den nordlige fronten. De har vitale nasjonale interesser, samtidig som de skal forvalte de globale interessene i nordområdene på en bærekraftig måte. Norge har holdt en relativt lav profil på polarfronten, mens både Russland og Canada ser ut til å ønske mer kraftfulle markeringer av egne interesser. Canada har brukt væpnede marinestyrker for å tiltvinge seg herredømme over øyer og havområde som leder inn i Nordvestpassasjen utenfor egen sone, mens russiske forskere med stor mediedekning plasserte det russiske flagg på havbunnen på nordpolpunktet, og erklærte polen som russisk. USA (Alaska) ligger også plassert mot Polhavet, men landet har over lang tid forsømt investeringer i polarforskning.

Hvilke regler gjelder?

Norges utenriksminister Gahr Støre, peker på at nordområdet har sitt hovedrammeverk i FNs Havrettskonvensjon. Havretten setter de nasjonale grenselinjer til 200 sjømil ut fra eget territorium, og pålegger sokkelstatene å forvalte de marine ressursene i området på en bærekraftig måte. USA har ikke ratifisert Havrettskonvensjonen og har dermed et formelt problem med å inngå avtaler som bygger på denne. Det er god grunn til å tro at den amerikanske Kongressen snart vil bringe dette forholdet i orden.

Problemet er at det sirkumpolare området har enorme arealer som ikke ligger innafor havrettens 200 mil fra nasjonale territorier. Dette søkes delvis ”løst” ved at FNs havrettskommisjon allerede i 1994 satte i gang et arbeid for å klargjøre grenser og ansvar helt fram til Nordpolen. Utvidelse av nasjonale grenser avgjøres av Havrettskommisjonen på grunnlag av landenes formelle krav med havbunngeologisk begrunnelse. Krav om utvidete grenser skal bygge på dokumentert sokkelareal.

Både Russland og Danmark/Grønland hevder de har sokkel som går helt fram til polpunktet. Det kan bli krevende å begrunne dette geologisk ettersom sokkelbegrepet er en betegnelse for grunnhav som strekker seg fra kystlinja. Havdybden på polpunktet er over 4000 meter! Andre steder i polbassenget går dybden ned til hele 5000 meter, avbrutt av store forkastninger på havbunnen i form av fjellkjeder. Fra Norges side mener man å kunne dokumentere sokkel forbi Svalbard. ”Der kontinentalsokkelskråningen stanser, kan en naturlig havgrense etableres”. Dette sier Harald Brekke, leder for det norske sokkellinjeprosjektet. Der ingen av de fem får nasjonal råderett – og forvaltningsansvar – vil det være internasjonalt farvann. Her må man ta andre internasjonale bestemmelser i bruk.

En slik mulighet kan være FN-avtalen om vandrende fiskestammer (”Straddeling stocks”), og Den Nordøst-atlantiske Fiskerikommisjon. Dette arbeidet med å finne løsninger på ansvars- og ressursfordeling i nord, har nå høyeste prioritet i de statene som omgir Polhavet. Det står sentralt på dagsorden i de samtalene Gahr Støre i disse dager har med den russiske utenriksminister Lavrov, og det følges med skjerpet oppmerksomhet av verdenssamfunnet.

Nye føringer i nord

Regjeringa Bondevik satte Nordområdene på sakskartet. Stoltenberg-regjeringa har fulgt dette kraftfullt opp. Det er klart for alle at fokus må være langt bredere enn Torvald Stoltenbergs Barentsregion. Likevel er de linjene som er lagt i dette regionale samarbeidet et viktig grunnlag for det som må skje videre. Framfor alt dreier det seg om et konstruktivt og sektorovergripende samarbeid mellom Norge og Russland. De tendenser vi i år har sett til sammenbrudd i verdensmarkedet for sentrale matvarer, styrker verdien og betydningen av de nordlige marine ressursene.

Regionale styringsmekanismer

Norges posisjon som polar stormakt vil avhenge av hvordan vi går videre fram i vår nordområdepolitikk. Det dreier seg både om infrastruktur og levedyktige samfunn langs den nordlige kysten, og om en bærekraftig forvaltning av ressursene i nord. Det finnes allerede flere reguleringsbestemmelser for avgrensede deler av polarområdet. Det mest sentrale avtaleverket er utvilsomt Svalbardtraktaten fra 1921 som gir Norge suveren styringsrett over landarealene til øygruppa, men der utnyttelse av området skal skje ut ifra likebehandlingsprinsippet som er nedfelt i traktatens bestemmelser. Dessuten finnes nasjonale verneregimer som landene i området har etablert for særlig sårbare biotoper. Norge har underlagt størstedelen av Svalbard slike naturparkbestemmelser. Norge har også ensidig etablert en fiskerivernesone på 200 mil rundt Svalbard. Denne håndheves av det norske fiskerioppsynet på ikke-diskriminerende basis. Begrunnelsen er bærekraftig ressurshandtering.

Ingen av de store fiskerimaktene har formelt anerkjent dette grepet. Særlig har Russland, Island og Spania vært kritisk til Norges rolle. De har likevel ikke kommet fram med forslag om andre tiltak som kan balansere uttaket av fisk i dette viktige området. Norge har dessuten etablert en Forvaltningsplan for nordområdene som omfatter havområdet innafor norsk territorium i nord. Her tas også sikte på å regulere petroleumsvirksomheten.

Både Canada og USA har egne vernesoner. For Canada er det et poeng av enkelte slike områder er bebodd av inuittene, som ut ifra urfolkrettigheter har styringsmakt over arealet og rett til tradisjonell næringsvirksomhet. Trussel mot natur og miljø i nord har imidlertid aldri kommet fra disse gruppene.

Verdenssamfunnets interesser

Miljøvernorganisasjonene hevder at nordområdestatene tilraner seg arealer, ressurser og makt i nord. Det hevdes derfor at det i stedet må etableres en FN-basert løsning for hvordan Arktis skal forvaltes. Som modell pekes bl.a. på Antarktistraktaten av 1967 som definerer hele dette kontinentet til internasjonalt ikkemilitarisert område med strenge vernebestemmelser.

Det er liten tvil om at hoveddrivkraften bak den store interessen for Arktis som de nordlige industristatene viser, er næringsmessig utnytting. Det dreier seg om olje, gass og mineraler. Geologer mener at ca en fjerdedel av verdens uoppdagede olje- og gassressurser befinner seg under bunnen av Polhavet. Et signal om slike interesser var det da en under Arktisk Råds store konferanse Arctic Frontier i vinter fikk veto fra USA og Russland mot å offentliggjøre og behandle en rapport om mulige miljøproblemer knyttet til oljevirksomhet i Arktis. Konferansens møteleder, Gunnar Stålsett, fant det nødvendig å peke på nødvendigheten av å ha med åndelige og moralske problemstillinger rundt olje- og gassutviklingen i Arktis.

WWFs Rasmus Hansson sier at hovedproblemet knyttet til global oppvarming, er det store forbruket av olje og gass i verdens rike land, med tilhørende utslipp av drivhusgasser. Den 28.mai i år skrev de 5 nordlige kyststatene med grense inn mot Polhavet under Ilulissat Erklæringen der de forplikter seg til å diskutere seg fram til forpliktende reguleringsbestemmelser for Arktis basert på foreliggende internasjonal havrett. ”Vi ser derfor ingen behov for å utvikle et nytt internasjonalt juridisk regime for å regulere havet i Arktis.”

Norge og Russland

Putin har etablert et Russland med styrket selvbevissthet. Hovedgrunnlaget er inntekter fra olje og gass. Nasjonalisme erstatter demokratiske rettigheter. President Medvedev vil videreføre Putins linje.

Norge har store realpolitiske behov for et samarbeid med Russland i nord. Allerede under Sovjetunionen utviklet det seg et fruktbart samarbeid innafor forvaltning av fiskeriressursene i Barentshavet. Denne felles virkelighetsforståelse må søkes videreført til nye samarbeidsområder i nord. Russland har en stolt historie innafor polarforskning, og viktige forskningsmiljøer som driver fram ny kunnskap på dette feltet. Det vil være av verdi for Norge å finne måter der våre to land setter seg felles mål og standarder for polarforskningen heller enn å bruke den til å sementere nasjonale posisjoner.

Den norske regjeringens nylig erklærte målsetting om å bygge ut et omfattende overvåkingssystem for vårt soneområde i nord, bør ikke fremstå som en trussel mot russiske interesser, men som et felles prosjekt som også omfatter russisk sone. Ved å ha Russland på laget vil man kunne skape et system som gir mulighet til å ivareta overordnede globale interesser som samsvarer med langsiktige nasjonale interesser for både Norge og Russland.

Treng vi olja?

Vi er heldige og bur i eit rikt land. Det er vel fordi vi har funne olje? Nei, eller i beste fall kanskje. i 2007 brukte staten nesten ikkje ei einaste oljekrone. Då statsbudsjettet vart lagt var det budsjettert med at vi skulle bruke 54,1 milliardar oljekroner. Når statsrekneskapen kjem 25. april vil det vise seg at vi nesten ikkje har brukt ei einaste oljekrone, og at vi fint kunne klart oss utan desse pengane.

Til no viser rekneskapen for 2007 at vi har brukt 2,8 milliardar oljekroner, melder Dag og Tid. Så godt som ingenting på eit statsbudsjett på 711 milliardar. Korfor er det slik? Jo fordi resten av økonomien går svært godt. Nordmenn er som alle andre folk initiativrike og flinke. Derfor får vi det til i mange andre bransjar og. Det skal vi vere stolte over.

Men det neste spørsmålet pressar seg fram; dersom vi ikkje treng oljeinntektane og vi er inne i ein høgkonjunktur som hindrar viktige og naudsynte investeringar i vegar og skoler, korfor hastar det slik? Korfor hastar det slik med å opne sårbare område i Barentshavet, Norskehavet og utanfor Lofoten og Vesterålen?

Svaret er sjølvsagt pengar. Nokre tener gromt på denne olja vår. Men, det er ikkje fiskarane, eller lærarane, eller dei som køyrer på vegane våre. Det må vere mykje betre økonomi for landet vårt å spare oljeformuen på botn av havet, framfor på børsar som for tida går meir ned enn opp. I selskap som vi ikkje liker å samanlikne oss med. Utan dei enorme oljeinvesteringane ville det vere rom i økonomien for å bygge vegar, skolar og anna infrastruktur. Oljeøkonomien har gått frå å vere ei glede til å bli ei plage for vanleg folk.

Det er direkte dumt å plage folk med dårlege vegar fordi vi skal øydelegge klimaet.

Oljeboring utenfor Lofoten og Vesterålen – lotto uten gevinst?

Saman med leiaren i Nordland SV sendte eg ut denne pressemeldinga i dag:

Lederene i Nordland SV og Troms SV reagerer skarpt på Statoilhydrosjef Helge Lund sitt utspill i Dagens Næringsliv i dag. Lund hevder at det er hans demokratiske rett å bore etter olje utenfor Lofoten og Vesterålen.

StatoilHydro er et aksjeselskap. I et aksjeselskap er det eierene som avgjør. Den største eieren i StatoilHydro har gjennom Soria Moriaerklæringa sagt klart fra om at det ikke skal bores etter olje utenfor Lofoten og Vesterålen. — Vi reagerer sterkt på at Lund på denne måten setter StatoilHydro sine økonomiske lyster høyere enn de demokratiske organene i Norge, det sier Marit Tennfjord, leder i Nordland SV og Pål Julius Skogholt, leder i Troms SV.

Det å sette i gang oljeboring utenfor Lofoten og Vesterålen er et sjansespill. Sjansen for å tjene penger på olje blir overordnet miljø, klima og hensynet til fiskerinæringen og turismen. Statens Forurensingstilsyn (SFT) og Direktoratet for naturforvaltning (DN) har frarådet oljevirksomhet på 31 av de 34 aktuelle blokkene i Nordsjøen. I tillegg til de begrensingene som ligger i forvaltningsplanen for Barentshavet. Det er ikke lenge siden Statfjord A hadde et stort utslipp (4.000 tonn råolje) som det mirakuløst gikk bra med. Ikke gitt at det samme skjer i nord. –Vi har da også røffere klima å handskes med i slike situasjoner. Vi vil ikke spille lotto med miljøet i nord, sier Skogholt og Tennfjord

De to fylkeslederene i SV ber regjeringa si tydelig i fra om at StatoilHydro ikke skal legge planer for oljeboring utenfor Lofoten og Vesterålen. De hevder at det er mye større sjanse for at det blir lite fisk enn lite penger i Norge. — Da må vi faktisk ta mest hensyn til det vi har lita av, sier de to.

Lund viser til Snøhvit og ringvirkningene for Hammerfest og Finnmark. Snøhvit søkte om utslippstillatelse for 15.000 tonn CO2 til fakling. Det var altfor lite. Man søkte så om en ny tillatelse på 200.000 tonn. Oljenæringa har dessverre vist at de ikke er til å stole på i miljøsaka. StatoilHydro har langt å gå før løftene om ei trygg oljeutvinning blir til å stole på.

Klimautfordringar i Troms – våre eigne månelandingar

I Troms slapp vi i 2005 ut 837 tonn klimagassar. Den største kjelda i Troms er utslepp frå køyretøy, båtar og fly 377 tonn, av dette kom 206 tonn frå lette køyretøy i all hovudsak privatbilar. Industri og bergverk slapp ut 224 tonn og landbruket slapp ut 115 tonn. Dei tre største kjeldene utgjorde 75 prosent av alle utsleppa. Dersom vi skal gjere noko med klimaendringane er det desse tunge sektorane vi må gjere noko med.

Den aller største utfordringa i Troms er trafikken. Skal vi gjere jobben vår må vi finne vegar til meir miljøvenleg trafikk. Det er ingen veg utanom å redusere biltrafikken og finne meir miljøvenlege transportmåtar enn hurtigbåtane i fylket. Utfordringa er å gjere dette utan at transport blir for dyrt eller at folk får eit dårlegare tilbod enn i dag. Dette er ikkje lett. Vi må leite etter transportmåtar som gjev den einskilde fridom til å reise når han vil, og reise med ei fart og ein komfort som kan konkurrere med privatbil, hurtigbåt og fly. Heldigvis er dette ikkje umogleg, sjølv om løysingane kan vere visjonære.

Det finst mange teknologiske løysingar på dette – men eit av dei mest spennande prosjekta blir utvikla i USA av Skytran. Dette er ei løysing med skinnegåande og automatisert persontransport basert på magnetisk levitasjon. Dette er ein gammal teknologi, men nye gjennombrot har minska kostnadene. Det at løysinga er automatisert betyr at ein kan reise når ein vil utan å vere bunden av rutetabellar. Skytran kan nyttast både på korte og lengre reiser.

Køyretøya heng frå skinner seks meter oppe, og vil derfor ikkje oppta mykje plass, verken i byane eller på landsbygda. Skytran er ikkje eit tog, men små lette farkostar. Dette gjer prosjektet svært billig samanlikna med vegbygging eller høgfartstog. Løysinga kan nyttast både som interntransport i ein by eller over lengre avstandar. Hastigheita vil i alle tilfelle vere på 160 kilometer i timen. Farta kan aukast opp mot 250 kilometer i timen, men då aukar og energibruken. Ordninga vil i utgangspunktet vere lite berørt av snø og dårleg ver. Det er ingen vegar som må brøytast, det er ingen hjul som kan sette seg fast.

Den høge farta, og at reisene er ubundene av ein tidtabell betyr at eit godt utvikla nett i byane Harstad og Tromsø i stor grad kan eliminere behovet for privatbil. Mellom byar og tettstader i fylket vil ein kunne kutte ut det meste av bussar og privatbilar. I Troms vil ei linje mellom Tromsø og Harstad med sidelinje til Narvik og Finnsnes koste rundt ein milliard ut frå dei tala produsenten opererer med. Dersom vi no doblar prisen til to milliardar for godt mål er vi likevel innafor ei ramme som vil vere mogleg å få til. Prisen vil då vere omtrent det Lofast har kosta i dagens pengar. Ei slik linje vil gje reisetider på ca to timar mellom Tromsø og Harstad. Reisetid mellom Harstad og Narvik vil vere 45 minutt. Dette prosjektet vil binde saman Narvik og Harstad til ein arbeidsmarknad. Dette kan få store positive konsekvensar for busetting og næringsutvikling. Så kan vi sjå for oss ein andre etappe der det blir bygd ei linje til Alta. Det beste av alt er at ordninga går på straum, og ikkje slepp ut noko klimagassar.

Så er spørsmålet, korleis kan vi finansiere noko slikt som dette? To milliardar er ikkje småpengar. Ei mogleg kjelde er dei pengane som fylket i dag nyttar på Hurtigbåten mellom Tromsø og Harstad. Subsidiar pluss billettinntekter utgjer for denne ruta omlag 70 millionar i året. Det vil vi kunne legge inn i finansieringa. Men, dette er berre ein av fleire moglegheiter. Det viktigaste må vere å selje inn prosjektet overfor sentrale styresmakter. Vi må ha lov til å kunne forvente eit stort statleg bidrag til eit slikt prosjekt.
Eg er ingen teknolog og det finst kanskje gode grunnar for at eit slikt prosjekt som dette ikkje kan realiserat. Det viktigaste er likevel at om vi skal løyse klimautfordringane må vi tenkje utanfor dagens modellar. Vi må våge å tenkje nytt og lansere visjonære idear om vi skal kunne bevege oss framover.

Kanskje kan dette bli Troms sitt eiga månelandingsprosjekt?

 

[PS. Eg trur dei prisane eg skreiv om i denne bloggen er alt alt for låge for eit slikt prosjekt.]