Skal Universitetet i Tromsø kun vere eit arktisk universitet?

Universitetet i Tromsø (UiT) er i full gang med ein strategiprosess. Dei skal finne ut kva UiT skal satse på fram mot 2020. Det er spennande, og eg rår alle interesserte til å ta ein titt på høyringsnotatet som no er sendt ut, med frist for tilbakemelding 24. februar.

Eg må innrømme at strategidokumentet er litt skremmande. Det er eit ganske einsidig fokus på det arktiske. Ikkje misforstå meg, eg liker at UiT er tilstades og i samverknad med den regionen der universitetet ligg. Men dersom universitetet berre er interessert i det arktiske kjem vi til å mangle ein god del i framtida. Det er greitt at universitetet fekk nytt namn i samband med fusjonen med Høgskolen i Finnmark, men det at det no heiter «Universitetet i Tromsø – Noregs arktiske universitet» kan og må ikkje bety at det arktiske er det einaste som betyr noko.

Breiddeuniversitetet

Eg er opptatt av at det å vere eit universitet er å ha ei stor breidde i utdanningstilbodet og i forskingstema. Med unntak av ei besverging i innleiinga er ikkje dette med breiddeuniversitet tatt opp i strategien (og legg du godvilja til kan du lese det inn i det som står om grunnforsking). I fire av dei fem satsingsområda er formuleringa «ledende på kunnskap om klima, energi og miljø i Arktis», «å sikre livskvaliteten til folk i Arktis», «utnytting og forvaltning av arktiske naturressurser»

Sjølvsagt skal UiT vere alt dette, men målet må jo vere at det som blir gjort er relevant utanfor Arktis. Eg meiner at UiT burde ha som mål å vere best på «utnytting og forvaltning av naturressurser, og dermed også være best på arktisk forvaltning og utnytting». Dette kan kanskje framstå som pedanteri, men eg meiner det er viktig at vi set det UiT skal gjere i ein global kontekst og at det er gjennom det vi og blir relevante for vår eigen region.

Nasjonalt då?

Kanskje har eg for store ambisjonar på vegne av universitetet? Kanskje er det heilt forfeila at UiT skal kunne bli ei leiande global kraft, men nasjonalt då. Heller ikkje det finn eg ei målsetting om. Det står ikkje som eg ser ein einaste plass at UiT skal vere best i Norge, Norden eller Europa, om det då ikkje har med Arktis å gjere.

Temasatsingane

I dette høyringsnotatet er det valt ut fem hovudområde der det skal satsast. Desse fem er:

  • Klima, energi og miljø
  • Helse og velferd
  • Bærekraftig bruk av ressurser
  • Teknologi
  • Samfunnsutvikling og demokratisering

Dette er gode og viktige tema, men eg kan ikkje heilt fri meg frå at eg synst det er mykje teknologi og lite samfunnsvitskap her. Igjen, det er ikkje så mange teikn på breiddeuniversitetet i desse tema. Så kan ein sjølvsagt ikkje satse på alt, og sjølvsagt er det plass til både humaniora- og samfunnsforsking under alle desse overskriftene. Så må dokker ikkje misforstå, eg meiner ikkje at UiT skal satse stort på klassisk gresk, men eg meiner at vi må vere trygge på at det er plass til ein del av dei klassiske faga og.

Ein siste klage

Eg meiner det står for lite om formidling i denne planen. Det sit sånne enorme kunnskapar innafor veggane på universitetet som dessverre ikkje verk etter å kome seg ut blant folk. Derfor må strategien vere mykje tydelegare og legge vekt på at kunnskapen skal populariserast og komme ut blant folk. Bidra til å gjere oss alle nysgjerrige på å skaffe oss meir kunnskap, nysgjerrige på å forstå korleis kunnskap blir produsert. Eit litt tilfeldig valt eksempel er å ta ein titt på youtube, der finst det ein enorm mengde kunnskap å hente, om alle slags tema. Men kva bidrar UiT med? Då eg sjekka var det 44 videoar, og mange av dei var reklame.

Korfor held ikkje UiT seg med ein eigen «TV-kanal» som gjev oss del i alt det fantastiske som skjer på UiT? Korfor får vi ikkje kunnskapen formidla på norsk, korfor må vi for det meste bruke engelsk for å forstå verda?

Her er noko å arbeide strategisk med for UiT

Også burde eg sagt noko om digitaliseringa av undervisninga og lik rett til utdanning sjølv om du ikkje bur nær Campus. Det får eventuelt bli i morgon.

 

Er Noreg med på endringane innafor utdanning?

Ny teknologi løyser ikkje alle utfordringane innafor utdanningssektoren, men det er ein del av løysninga for å sikre lik rett til utdanning. Illustrasjon: sparklefish/flickr

Måten vi tenkjer utdanning på er i endring. Den endringa er driven av tre hovudfaktorar; kostnad, tilgjengelegheit og teknologiske moglegheiter. Dessverre står Noreg på bakføtene og er ikkje med på den store endringa som vi er vitne til. Dei største universiteta er og dei største syndarane.

I storparten av verda eksploderer kostnaden ved å ta høgare utdanning. I USA stig skolepengane raskare enn nesten alt anna. England har innført skolepengar, til og med Sverige har innført skolepengar for dei som ikkje er svenske. I Noreg ser vi at kostnaden ved å studere stig valdsamt om du må ut på den private marknaden for å skaffe deg ein hybel. Tida då vi har studentar frå alle lag av folket som har tid til å studere på heiltid, og tid til å reflektere på det dei studerer forsvinn bak oss. Dette åleine burde vere nok til at vi tar til å tenke nytt om utdanning.

Skal vi ha reell lik rett til utdanning må kostnaden ved å ta utdanning vere låg. Det er den ikkje i dag. Dersom du ikkje bur i ein by eller ein tettstad med eit universitet eller ein høgskole som tilbyr det faget du er interessert i så stig kostnaden for deg mykje meir enn om du bur (hos foreldra) i ein by med eit slikt tilbod. Retten til utdanning er ikkje lik, for kostnaden med å ta ei utdanning er høgare om du kjem frå Karlsøy enn om du kjem frå Tromsø. Det er ikkje lik rett til utdanning når du ikkje kan ta utdanninga ved sida av anna arbeid, men må vere til stades på Campus.

Desse problema kan berre til ein viss grad ordnast ved å betre studiefinansieringa. I takt med at stadig fleire tar utdanning og treng utdanning blir kostnaden ved at studiefinansieringa skal halde tritt med skolepengar og bukostnader svært høg. I Noreg har vi nok råd til dette ei stund til, men kanskje ikkje veldig lenge.

Dersom eg kan tillate meg å vere litt spissformulert, så vil eg hevde at måten vi underviser på innafor høgskolesektoren har endra seg lite sidan Europas første universitet vart opprette i Bologna i 1088. forelesingar og seminar er framleis hovudmåten. Ny teknologi gjer at dette kan endre seg fundamentalt. På mange måtar er USA først ute. Det heng nok litt saman med kostnadsbiletet der, men vi skal vel heller ikkje underslå innovasjonsevna. Georgia Tech er eit av dei beste universiteta i USA, og tilbyr no mastergradar i teknologi gjennom MOOC konseptet. Dei har fått den amerikanske utdanningsministeren Arne Duncan til å seie:

Massive open online courses (MOOCs) have quickly become one of the most significant catalysts of innovation in higher education. As parents know all too well, America urgently needs new ideas about how to make higher education accessible and affordable. This new collaboration between Georgia Tech, AT&T and Udacity, and the application of the MOOC concept to advanced-degree programs, will further the national debate—pushing from conversations about technology to new models of instruction and new linkages between higher education and employers.” (ref http://www.gatech.edu/newsroom/release.html?nid=212951)

Det skal ikkje mykje fantasi til for å sjå for seg at dette kan bli ei stor utfordring for norske og nordiske universitet og høgskolar. Når kostnaden er såpass låg som her (ca 50 000) kroner så skal du ikkje spare mykje på hybelutgiftane for at dette lønner seg samanlikna med å studere i Noreg. Du skal heller ikkje sjå bort frå at eit vitnemål frå eit leiande amerikansk universitet i ein del tilfelle kan vere meir verdfullt enn eit norsk vitnemål.

I Norge står vi overfor store kapasitetsutfordringar innafor høgare utdanning. Vi må bruke fleire milliardar kvart år på nye bygg for å få plass til alle studentane. Kan det ikkje tenkjast at det ville vore meir fornuftig å satse eit par hundre millionar på å faktisk kunne tilby den same utdanninga utan å måtte bygge nytt. Kanskje vi verkeleg skulle gjeve alle i Noreg og kanskje Norden reell lik rett til utdanning ved å tenke nytt. Kanskje skal vi gje folk eit reelt val, vil eg flytte til den byen der dei har det tilbodet eg er interessert i, eller skal eg studere frå den plassen der eg helst vil vere? Det som blir gjort i dag i Noreg på området er for lite og for smått.

Så veit vi alle at det kan vere utfordringar med å få ei slik utdanning til å fungere godt. Det vil ikkje passe for alle og alle vil ikkje makte å fullføre, men sanneleg slik er det i dagens modell og.

Eg er så heldig at eg er involvert i eit prosjekt kalla uNordic som nettopp jobbar med løysningar på desse utfordringane og forsøker skape ein open nordisk utdanningsplattform.

Svar frå Team Jenssen

Team Jenssen har svart på utfordringane våre, og eg synst det er gode svar.

  1. UiT har satsa stort på petroleumsrelaterte utdanningar dei siste åra. Ifølgje kunnskapsinnhentinga til Oljedirektoratet vil berre ein stad mellom 3-5% av arbeidsplassane i petroleumsnæringa hamne i nord. Er ikkje då den store petroleumssatsingen ein subsidie av Vestlandet, og ikkje ei satsing på jobbane til framtida i landsdelen?
  2. Kva for grep vil rektorteama ta for å utvikle utdanningane innan reiseliv, IKT, fiskeri, alternativ energi og andre framtidsnæringar?

En slik kunnskapsinnhenting som Oljedirektoratet har gjennomført gjenspeiler dagens situasjon. Universitetet kan i liten grad direkte påvirke arbeidsmarkedet i Nord-Norge eller andre steder.

Universitetet i Tromsø skal under vårt rektorat på langt nær linkes opp mot ensidig petroleumsforskning- og utdanning. UiT vil selvsagt fortsette å bidra med kunnskap og kompetanse og kunnskapsbaserte studietilbud innen petroleumsrelaterte utdanninger. Men landsdelens breddeuniversitet må også bruke sin bredde. Et godt eksempel på at Universitetet evner å tenke nytt i forhold til relevante utdanninger er den nye masteren i landskapsarkitektur i Arktis. Det vil gi rom for forske og utdanne kandidater som kan bidra til forståelse av kompleksiteten i landskap under press. Studiet vil vektlegge en bærekraftig formgivning og forvaltning av naturlandskap, byer, tettsteder, industriområder, økosystemer og infrastruktur i nordlige og arktiske områder.

Bredde innebærer også å drive forskning og utdanningsvirksomhet innen eksempelvis sikkerhet, beredskap, miljøvern og miljøovervåkning, miljørett, uavhengige konsekvensutredninger, helse, samfunnsøkonomi og ikke minst på utvikling av alternative energiformer.  Dette breddeperspektivet er også nevnt i «Plattformdokumentet» som er grunnlagsdokumentet for fusjonsavtalen med Høgskolen i Finnmark og som også er beskrevet i vårt valgprogram.

Breddeperspektivet gjør det viktig å tenke tverrfaglig, og naturlige aktører er her fagmiljøer fra flere fakulteter, eksempelvis Fakultet for naturvitenskap og teknologi, De Helsevitenskapelige fakultet og Fakultet for biovitenskap, fiskeri og økonomi.  Tenker vi videre, må all petroleumsrelatert virksomhet settes inn i en samfunnsmessig kontekst. Det er da rektorteam Jenssens fokus på UiT som et breddeuniversitet og relevans i studietilbudet virkelig gis et innhold. I et slikt bredt perspektiv må vi trekke inn en hel rekke fagområder som juss, samfunnsvitenskap og kunnskap om urfolk og regionale kulturer. Vi er slik opptatt av å få på plass flere tverrfaglige forskergrupper, som kan bidra til at det stilles relevante forskningsspørsmål for samfunnsutviklingen i nord.

Så gjelder det også å være innovativ. Hva tror vi kommer til å bli etterspurt av kompetanse i fremtiden?  Her har eksempelvis ingeniørutdanningen ved UiT vært et forbilde, der man startet opp utdanninger skreddersydd for kompetansebehov man så ville komme ved oppstarten av gassproduksjonen på Melkøya. Innovative grep kan også gjøres i forhold til å videreutvikle kompetanse og studietilbud innen alternative energikilder og fornybar energi. Reiseliv og turisme er også eksempel på områder som er i sin spede begynnelse, og UiT bygger også videre opp utdanning innen idrettsfag. Sistnevnte blir et viktig element i oppbyggingen av en idrettshøgskole i og for vår landsdel. En slik oppbygging trekker inn mange fagområder både i Tromsø og i Finnmark, og er med på å gi det fusjonerte UiT et innhold. Utviklingen av Nord-Norge kommer til å fortsette, og det gjelder både med og uten oljeutvinning. Det er i nord de store ressursene finnes både på land og i hav. Akkurat som UiT i sine 40 år forandret Tromsø by, vil dette i lys av Nordområdesatsingen nå kunne skje med Nord-Norge som landsdel. Innovativt tenkt kan vi bruke vår kompetanse til å skape samfunnsvitenskapelige utdanninger innen kultur- og samfunnsplanlegging for å forstå og forme det «nye» Nord-Norge, og aller helst med kandidater fra UiT som selv er fra landsdelen og kjenner kultur, språk og historie.

Et slikt breddeperspektiv vil nok gjøre Oljedirektoratets estimater til skamme. Vi vil med god undervisning i relevante utdanninger peke på behovet for langt flere arbeidsplasser. Når det er sagt, vil vårt rektorteam at UiT skal ha et særlig ansvar for å rekruttere gode kandidater «fra og for landsdelen». Under et slikt motto kan UiT vise til suksesser fra historien om eksempelvis utdanningene i medisin og psykologi, men også tall fra Kandidatundersøkelsen 2011 viser at våre studenter i høy grad blir i landsdelen etter endt utdanning. Slik vil vi at det skal fortsette, og eksempelvis «Nord-Norge-kvoter» er et strategisk grep vi bør videreføre. Derfor er det rett å si at UiT i liten grad kan påvirke arbeidsmarkedet direkte, men vi kan gjøre det indirekte. Vi kan peke på kompetansebehov og kunnskapsbehov. Og vi vil gjøre noe med det!

  1. Kva for ei rolle meiner rektorteama at UiT skal ha i denne satsinga?
  2. Kva vil rektorteama gjere for å styrkja den samfunnsvitenskapelige og humanistiske tilnærminga til nordområdene?

Nordområdesatsingen innebærer enorme muligheter for landsdelen, og som et breddeuniversitet skal UiT være sentral i denne satsningen. Rektorteam Jenssen deler ikke fullt ut alle forutsetningene for spørsmålet. Vi mener at det så langt er de realfaglige aspektene ved Nordområdesatsingen som har fått oppmerksomhet.  En like selvsagt plass i satsningen skal være helse – med et særlig fokus på arktisk helse, men også samfunnsvitenskap og humanistiske fag. Ett eksempel på sistnevnte er det Kunstvitenskapelige fakultet, som bør ha et særlig ansvar for å løfte frem, dyrke og videreutvikle nordnorske og samiske kulturelle og kunstneriske uttrykksformer i sin fulle bredde.

Den samfunnsvitenskapelige forskningen må styrkes slik at UiT kan bidra med å få fram kunnskap som gir politikere og andre beslutningstakere et grunnlag for kloke valg. Samtidig er det etablert spennende forskningsmiljøer som evner å stille relevante spørsmål til samfunnsutviklingen. Triologien «Hvor går Nord-Norge» er eksempler på dette, hvor både yngre og mer erfarne forskere fra en rekke fag tar opp spørsmål som er viktige for utviklingen i landsdelen.

  1. Korleis sikre at UiT blir det naturlege valet for vaksne folk som vil ha tilgang til kunnskap utan å reise til Tromsø?
  2. Når skal UiT tilby kunnskapen sin og kursa sine utanfor Campus og til alle?

Rektorteam Jenssen vil at UiT skal være konkurransedyktig både på forsking og utdanning. Vi er det på mange områder når det gjelder forskning, og vi kan her vise frem gode eksempler på hvordan våre forskermiljøer rekrutterer dyktige forskere fra utlandet. Konkurransen om studentene er imidlertid blitt hardere de siste årene, der det digitale og nettbaserte samfunnet gjør at studentene kan velge utdanningssted på en internasjonal arena. Dette forplikter oss på to måter:

For det første – vi skal videreutvikle gode utdanninger som etterspørres og som vil bli etterspurt, og vi skal lage gode arenaer for kreative læringsmiljøer i en levende campus både i Finnmark og i Tromsø. For det andre har vi som ambisjon å bli best på fleksible utdanninger. Det gjelder i første rekke disiplinfagene. Det skal være mulig å ta utdanninger ved UiT utenfor våre campuser også. Dette kan rekruttere studenter fra utlandet, og dermed bidra til profilering av UiT i den nevnte internasjonaliserte universitetsverdenen.

Fleksible utdanninger er også viktige i et regionalt og nærrelasjonsperspektiv. Vi skal også gjøre det mulig å studere og samtidig å kunne bo i distriktene eller byene utenfor campusene og å kunne opprettholde et familieliv. Også her må vi tørre å være innovative: Et konkret tiltak vi vil se nærmere på er om forelesninger bør streames på nett – enten med bilde eller som podkast

  1. Korleis vil rektorteama jobbe for eit tettare samarbeid mellom byen og universitetet? På kva for område?
  2. Korleis skape tettare band mellom Breivika og byen?
  3. Kva for rolle bør forskarane ha i den offentlege debatten?
  4. Kva vil rektorteamene gjere for at forskarar kan delta meir i det offentlege ordskiftet?

Universitetet i Tromsø er landsdelens viktigste aktør når det gjelder forskning, innovasjon og utdanning. Rektorteam Jenssen vil at UiT skal få en like viktig rolle når det gjelder formidling og samfunnsdeltagelse. Vi mener at det her ligger et forbedringspotensial. Vi ønsker at alle våre forskere med sin kompetanse skal bli synlige i samfunnsdebatten både som deltagere og premissleverandører. Det ligger i mandatet og i samfunnsoppdraget, og med den bredden vi ønsker for Nordområdesatsingen er dette en naturlig utfordring vi vil ta på alvor. Med vårt rektorat vil vi gi alle fakulteter og enheter et særlig ansvar å følge dette opp.

Noen konkrete eksempler kan illustrere hvordan: Alle fakulteter skal ha oppdaterte kompetansekataloger slik at det blir lett for media å komme i kontakt med våre forskere de mener er relevante for å belyse sin sak. Vi må belønne ansatte som driver formidling og viser sitt samfunnsengasjement også utenfor universitetet. UiT har i dag en sentral formidlingspris, noen fakulteter har det også. Slike og andre incentivordninger bør videreutvikles. Fakultetene bør gjennom sine formidlingsseksjoner styrke sin proaktive virksomhet.

UiT har som nevnt betydd enormt mye for utviklingen av Tromsø by. Vi kan ikke flytte Breivika til sentrum eller omvendt, men vi kan styrke våre bånd til byen på flere måter, og på nye måter. Vi må styrke kontakten med det regionale næringslivet. Her er igjen ingeniørutdanningen et forbilde for andre.

Vårt rektorteam vil i denne sammenheng styrke og videreutvikle ordningen med «nærings-Phd», det vil si forskerutdanning ved UiT med samfinansiering fra lokalt næringsliv og med avtaler som tilbakefører forskningsresultatene til bedriften eller foretaket. UiT og Tromsø kommune er i gang med å utvikle et tettere samarbeid i lys av vertsbymeldingen som nå er ute til høring og som skal være ferdig før sommeren. Dette er noe vi vil følge opp. Vi har alt i dag et nært og godt samarbeid med Tromsø kommune når det gjelder utdanninger i medisin, psykologi og andre helsefag, og vi har bygd opp ordninger med universitetsskoler i samarbeid med utdanningsetaten i kommunen. UiT har også en lang tradisjon med det såkalte «Lørdagsuniversitetet» der våre forskere bidrar med populærvitenskapelige forelesninger. Elever fra byens videregående skoler inviteres årlig til rekrutterende arrangementer innen en rekke fagområder. Studenter fra det Kunstfaglige fakultet bidrar jevnlig til å berike byens kulturliv. Vi er overbeviste om at byens befolkning er stolte av sitt universitet. Men vi må ikke bli selvtilfredse av den grunn. Vi må videre!

[poll id=»20″]

Tilgang på kunnskap

Aldri før har vi hatt større tilgang på kunnskap enn no. Internett har opna dørene til uante nye kunnskapskjelder. Det er kanskje berre ein type kunnskap som ikkje er blitt meir tilgjengeleg dei siste 20 åra, kunnskapen som finst på norske universitet.

Ja, eg veit eg spissformulerer meg. Kanskje i urettferdig stor grad (Til dømes blir det jobba bra på Uvett). Men Der dei store internasjonale universiteta gjer kunnskapen sin tilgjengeleg for alle, gjer norske universitet dette i for liten grad. Der ein internasjonalt ser store nye marknader sit dei norske universiteta i stor grad i ro.

Eg har vore opptatt av dette spørsmålet lenge. Studiesenteret.no er ein av dei aktørane som prøver gjere noko med dette i Noreg, der eg har gleda av å være vara til styret. Dagleg leiar Lars Utstøl seier på bloggen sin (les den):

Noe som ikke passet inn (enn si passet seg:-). I bunn og grunn er det vi har gjort  en god offentlig samhandling (mellom kommuner, fylker og høgskoler). Som fungerer i praksis. Vi har ganske “enkelt” prøvd å reorganisere tilgangen på høyere utdanning gjennom noen “enkle” prinsipper

Universiteta og høgskolane har i alt for stor grad vore nøgd med å tilby desentralisert sjukepleiar og lærarutdanning. Dette har vore viktig, men ikkje revolusjonerande. Det er eit heilt grunnleggande viktig poeng at bur du nær eit universitetscampus så har du større og billigare tilgang på kunnskap enn alle andre. Dette er det mogleg å gjere noko med om vi berre vil. Det er mogleg å trekke kunnskapen vekk frå Campus.

The Economist hadde ein artikkel i juleutgåva si som tok opp dette. Les heile, men det viktige poenget er:

Now online provision is transforming higher education, giving the best universities a chance to widen their catch, opening new opportunities for the agile, and threatening doom for the laggard and mediocre.

Dette samsvarer og med prorektor Curt Rice sin ståstad på twitter:

jo, men spørsmålet er hvilke institusjoner kommer til å forstå dette tidlig nok til å ikke tape mange studenter og posisjon.

Eg meiner vi bør sette oss eit mål om å sprenge veggane rundt kunnskapen som finst på Universitetet i Tromsø. Dersom Universitetet i Tromsø skal vere for og til heile landsdelen så er eit opent universitet måten å gjere det på.  Eg meiner at fusjonen mellom Høgskolen i Finnmark og Universitetet bør ha dette som eit mål. Universitetet skal kunne tilby ALLE sine kurs ved alle dei nye campusa. Studentar skal kunne vere på forelesningar, delta i seminargrupper og vere med i kollokvie utan å reise til Tromsø.

Dette vil vere eit steg i retning av å gjere kunnskapen tilgjengeleg for alle, og til ein pris alle kan betale. Så trur eg at vi må reversere noko av det som skjedde då bacheloren og masteren vart innført. Det må igjen bli mogleg å lese og studere på eiga hand for dei som vil og kan det, utan å måtte vere ein del av dagens regime med innleveringar oppgåver og tilstadevering. Det vil ikkje passe for alle, men korfor skal vi ha eit system? Kan ikkje kvar einskild av oss få lære slik vi gjer best, eller slik livssituasjonen vår gjer vi kan? Kanskje kan vi få eit systemmangfald som er tilpassa at folk er ulike?

 

Realfag og OL

 

Kan idrett vere ein inngang til å få fleire interessert i realfaga? Foto: Terry Gaboury

Kunne OL vore brukt til å få fleire interessert i realfag? Det var i alle fall ein av ideane, eller kanskje heller hjartesukka som kom opp på møtet i Forum for realfag i går.

Regjeringa skal legge fram ein ny strategi for satsing på realfag. Dette er eit viktig dokument, sjølv om det ikkje kjem til å løyse alle utfordringane. Real- og teknologifaga kjem til å vere heilt sentrale for å løyse klimautfordringane framover, og for å at næringslivet i Noreg skal halde fram med å vere lønsamt. Dersom du er idealist er det realfag du bør studere. Det er ingeniørane (i brei forstand) som kjem til å skape den miljøvenlege framtida.

Startegien har blitt til i nært samarbeid mellom departement, næringsliv og utdanningsmiljø. Den kjem til å vere tilgjengeleg på Kunnskapsdepartementet sine nettsider om ikkje alt for lenge.

Men, kva har realfag med Ol å gjere? Det var Carla Botten Verboven frå NHO som kom med hjartesukket under møtet. Ho sa noko slikt som dette: ”Kunne dei ikkje heller enn alt dette tørrpratet under OL nytta sjansen til å fortalt oss noko om korleis salting av løypene verkar, korfor skihopparane hoppar lengst med motvind, korfor nokre måtar å gå svingane i skøyter er raskare enn andre?”

Eg synst spørsmålet er godt, og utfordringa går til NRK og kanskje Newton. Ein viktig del av å rekruttere fleire til realfaga er å vise korleis det betyr noko i kvardagen til folk.

Og kanskje er det mangel på teknologar som gjer at det er så mange tabbar i OL?

Hurra for barnehagane

Frå og med neste veke har eg tre barn i Templarheimen barnehage i Tromsø. Ein av dei mange nye barnehagane i Tromsø – som eit dirkete resultat av at SV og Kristin Halvorsen var tøffe i trynet og lova barnehageplass til alle barn. Det har vi så godt som klart, og vi ville ikkje klart det utan at SV verkeleg la breidsida til.

Det er utruleg kor fort vi glømmer den revolusjonen dette er for barn og barnefamiliar i Noreg. Eldste guten min er fem år. Då han var klar til å starte i barnehagen var det ikkje plassar å få tak, og om vi hadde fått tak i dei ville ein plass kosta det same som to plassar kostar no. Vi hadde ei god dagmamma, men det er ingen tvil om at tryggheita med barnehage er utruleg stor. Vi må heller ikkje glømme at prisnedgangen på barnehagane er mykje større enn den auken vi har fått i eigedomsskatt i Tromsø. SV leverer velferd og kunnskap.

Eg er som du kanskje forstår veldig godt fornøgd med kvaliteten i barnehagen der ungane mine går. Det er berre å innsjå det, eg kune aldri klart å gjeve ungane mine det same gode tilbodet om dei var heime. Den sosiale treninga dei får, alt det dei lærer – eg kunne ikkje klart det. Eg og ungane mine ville vore fattigare utan barnehagen.

Men, vi skal ikkje slå oss til ro. Kvaliteten kan alltid bli betre. Eg er derfor veldig glad for at kunnskapsministeren no har lagt fram ei stortingsmelding om kvalitet i barnehagen, og stolt av at han tilhøyrer mitt parti.

Her er ein liten videosnutt der han seier nokre ord om satsingane:

__

Exit mobile version