Kategori: Russland

Lagt ut

Russland, Ukraina og Krim

Det som skjer mellom Russland og Ukraina er reine krimmen. Det er ein vanskeleg situasjon, og vanskeleg å ha bastante meiningar. Kanskje er dette blogginnlegget mest eit forsøk på å sortere eigne tankar. Eg vil svært gjerne ha kommentarar og og innspel. Vi har nok alle mykje å lære og mykje vi må tenkje oss om fleire gongar før vi konkluderer.

putin
Putin speler eit spel som er mykje større enn berre Krimhalvøya. Foto: Jedimentat44/http://www.flickr.com/photos/jedimentat/6230779369/sizes/l/in/photostream/

Bakgrunn

Krimhalvøya vart først okkupert av Russland i 1783. Fram til då hadde det vore meir eller mindre sjølvstendig som Krim khanatet. Sjølv om dei måtte betale tributt til det Ottomanske riket. Krim khanatet vart grunnlagt av ein av etterkommarane etter Djengis Khan. Vi kan kanskje seie at det var den delen av det mongolske riket som overlevde lengst i alle fall i Europa.

Krim var og ei viktig slagmark under den russiske borgarkrigen etter revolusjonen i 1917. Det var her dei kvite styrkane heldt ut lengst, men i 1920 måtte dei gje seg for den Raude Arme og anarkistane under Makhno.

I 1944 vart store delar av den opphavelege folkesetnaden på Krim deportert til Sibir. Krimtartarane og folk med gresk, bulgarsk og armensk bakgrunn vart alle sendt til Sibir. Svært mange omkom i denne prosessen. Tartarane vart rehabilitert i 1967, men fekk ikkje komme attende til Krim før etter at Sovjetunionen fall. Dette er i alle fall ein god del av bakgrunnen for at det i dag er eit fleirtal av russarar på Krim.

Krim vart ikkje ukrainsk før i 1954. Då vart Krim fylke overført frå den russiske republikken i Sovjet til den ukrainske republikken. Dette var ei administrativ endring som vart gjort fordi det var likskap i økonomi, nærleik og nære økonomiske og kulturelle samband med Ukraina. Overføringa skjedde og i samband med at det var 300 år etter unionen mellom Ukraina og Russland. Kanskje kan ein sjå på det som ei forseinka morgongåve? (les meir her og her)

Dagens situasjon

Sett med dagens auge så er det mogleg å forstå, men ikkje forsvare Russland si handtering av denne krisa. Krim er svært viktig millitærstrategisk for Russland og mykje av folket på Krim er nært knytta til Russland. Det at det nye styret i Ukraina er såpass tydeleg antirussisk gjer at Russland/Putin blir bekymra for den strategiske situasjonen for milliærbasane sine på Krim. Det er og mogleg å argumentere for at overføringa av Krim til Ukraina i 1954 var ei rein administrativ endring innafor Sovjetunionen på linje med å endre norske kommunegrensar og at det ikkje  betyr at Krim ikkje lenger er russisk.

Det er likevel ingen tvil om at Krim først og fremst er ein del av eit mykje større spel frå Putin si side. Putin ønsker først og fremst å gjenopprette det russiske imperiet. Det verkar som berre imperiet kan gje Russland tryggleik i deira meining. Russland og i alle fall dei som no styrer i Russland har ikkje akseptert oppløysinga av Sovjet.

Då det britiske imperiet fall utløyste det ei lang leiting etter ein ny identitet for britane. Det var snakk om «postimperial depresjon». Ein slik postimperial depresjon har og ramma Russland, men i staden for å akseptere den nye verda og prøve finne seg ein ny identitet innafor denne verda har dei russiske styresmaktene valt å heller prøve å gjenskape imperiet. Dei har valt å gjere det gjennom ein euroasiatisk union. Ein tollunion som inkluderer Russland, Kazakhstan, Kviterussland, Kirgisistan og Tadsjikistan. Heile den situasjonen som Ukraina er i no oppsto fordi dei måtte velje mellom EU og den russiske unionen. Då Ukraina etter opprøret valte feil, i russiske auge måtte dei gjere noko. Det er sagt at Russland med Ukraina er ei imperium, Russland utan Ukraina er knapt ei stormakt.

Det som skjer på Krim no er i botn eit forsøk på å skape den slegga som skal hamre Ukraina inn i den russiske ambolten.

Kva skal vi gjere

Noreg kan like litre som USA og EU sitte i ro og sjå på at Russland brukar millitærmakt for å få gjennom vilja si, anten det ender med grenseendringar eller nok eit regimeskifte i Ukraina. Ein borgarkrig er nok heller ikkje langt unna.

Men, eg kan ikkje sjå for meg at NATO skal gå til krig mot Russland over Krim. Ein slik krig vil få ufattelege konsekvensar. Eg trur likevel vi må stille nokre formar for makt bak krava til Russland. Dersom desse krava ikkje skal vere millitære så må dei vere økonomiske.

Eg trur vi må gjere det klart at alt av økonomiske middel som toppane i Putin-regimet har i vestlege bankar vil bli frossen inntil situasjonen ordnar seg. Eg trur vi må vere budde på hardare økonomiske sanksjonar mot Russland. Russland er totalt avhengig av oljeeksporten. Ein stopp i kjøp av russisk olje og gass vil ganske snart bringe Russland i kne. Det vil bli svært vanskeleg for Europa, som er avhengige av russisk gass. Men vinteren er snart over, og dessverre trur eg Putinregimet berre forstår makt.

Dette vil nok og få konsekvensar for samarbeidet i nordområda. Det samarbeidet vil bli satt mange år tilbake. Det er ein konsekvens vi får leve med om det kan stoppe at Russland nyttar millitærmakt foir å få det som dei vil.

Som sagt, eg er ikkje ferdigtenkt og eg vil gjerne høyre kva du meiner.

Lagt ut

Kor går Russland?

Aleksei Navalny
Aleksei Navalny
Aleksei Navalny er blitt ein av leiarane for opposisjonen i Russland. Han vart kjent gjennom bloggen sin. Foto: Alexey Yushenkov/Wikipedia

Det skjer mykje spennande i Russland for tida, og det kan vere verd å halde seg nokonlunde orientert. Her er nokre lesetips.

Etter eit parlamentsval som fråtok maktpariet «Sameinte Russland» det to tredjedels fleirtalet dei hadde, er det mange som hevdar at det likevel var mykje valjuks. Stemmetal frå mellom anna Tsjetsjenia på 99% for Putin sitt parti er eit godt døme på dette. Finansminister Kudrin gjekk av i september etter ein konflikt med Medvedev, og han seier til Associated Press:

«Without the acknowledgment that the parliamentary election was unfair, the fairness of the presidential vote will be thrown into doubt, irrespective of how honest it might be,» 

Mange meiner dette er eit spel for at protestane skal bli redusert i omfang. Alexei Navalny er blitt ein av leiarane for denne nye opposisjonsrørsla, og seier i same artikkelen:

«I’m convinced that the main strategy of the Kremlin in the coming months would be neutralizing protests by the usual deceit and bribes,» Alexei Navalny, a corruption-fighting lawyer and popular blogger who has become a leading figure in the protest movement, said in remarks posted on his blog.

Navalny er ein interessant person. Han har blitt kjent gjennom bloggen sin, og og det var han som døypte om «Sameinte Russland» til «Partiet for kjeltringar og tjuvar», ei namn som har sett seg fast i medvetet til folk i Russland. Han har blitt intervjua av B. Akunin (eigentleg Grigory Shalvovich Chkhartishvili) om kva han meiner og står for politisk. Du kan finne intervjuet omsett til engelsk her, og den russiske originalen her. Har du forøvrig ikkje lest bøkene til Akunin har du mykje å gled deg til. Sein attenhundretalskrim frå Russland med superdetektiven Erast Fandorin i hovudrolla er underhaldande, spennande og handlar om mange av dei konfliktene som har forma også dagens Russland. I innleiinga til intervjuet med Navalny skriv Akunin:

Aleksei Navalny is the most exciting political figure of recent times. More specifically, he is the only authentic politician in Russia today. Nevertheless, many view him differently, some admire him, and others hate him. Some are very critical, while others are perplexed. My opinion of Aleksei Navalny has evolved in a typical manner. At first, I thought he was simply wonderful, because he has this great story- A young lawyer goes out on his own, and while keeping within the law defies corruption, leaving the huge system cowering, with its tail between its legs

A huge turning point for me however, was his taking part in the “Russian March”. Is this guy a nationalist? Or an unprincipled populist? Perhaps he’s simply soft in the head? If that’s true, any increase in his popularity could be dangerous. I look at this young politician thinking that, just like Bulgakov’s Sharik, “this owl must be explained”.

Eg rår til at du les heile intervjuet, reknar med at framhaldet blir omsett etter kvart.

The Russia Blog skriv interessant om kven dei som har demonstrert i Moskva og andre byar er, og ikkje minst om korfor Putin og Medvedev ikkje er redde dei:

«…the only thing that the protesters seem to have in common is a deep loathing for all things political, including all political leaders and all political parties. This contempt is not reserved just for Putin and United Russia. It assails the very notion of politics as careful social management or, to use Max Weber’s words, as «the strong and slow boring of hard boards, managed with both passion and perspective.»

Minst like interessant er det å lese The Jamestown Foundation sin artikkel her om same tema, men med ein litt anna vinkel.

På same nettstaden finn vi og denne artikkelen. Der hevdar dei at ein av grunnane til at det ikkje vart brukt vald mot demonstrantane i Moskva er at så mange i den russiske eliten har pengane sine i utlandet:

This evacuation of money by Putin’s elites constitutes a financial guarantee against repressions because few of the owners of mansions in London or dachas in Sardinia would want to be implicated in a forceful crackdown. The protesters have discovered this weakness that makes Putin’s regime as much quasi-authoritarian as it is pseudo-democratic, so the fear factor has all but evaporated. (…) He [Putin] counts on the fact that the list of candidates does not feature a single credible alternative, but his pyramid of power cannot stand on the crumbling personal credibility of the leader who fears making a public appearance because of the prospect of booing.

Kanskje endeleg ein positiv ting med den store kapitalflukta frå Russland?

Men det russiske styret blir ikkje berre utfordra av middelklassa i Moskva. Vi glømmer ofte at Russland ikkje berre er russisk, men samansett av mange nasjonalitetar. Den største ikkje-russiske gruppa er tartarane.

The ethnic conflict in Tatarstan started in June 2011, when activists of the organization Russian Language in the Schools of Tatarstan protested against what they regard as an overly high representation of Tatar language classes in the republic’s schools. The Russian activists complained that Tatar language hours were increased at the expense of the Russian language, meaning that ethnic Russians end up learning Russian in programs designed for non-native Russian speakers, such as ethnic Tatars. http://www.jamestown.org/programs/edm/single/?tx_ttnews%5Btt_news%5D=38836&cHash=0e1a9aa3fe393aa482b5bd2ec3f83a5c

Dette er berre ei av svært mange spenningar som rir Russland og utfordrar styresmaktene der. Du har store regionale motsetnadar, du har språk, religion og økonomi. Men du har og ei folketalsutvikling som skaper store utfordringar. Nokre spådomar seier at Russland vil hamne under 100 millionar menneske om ikkje aå alt for lenge. Ein måte å sjå denne utfordringa på er slik :

Russia has no conscript-age young men left to recruit, Russia’s chief of the General Staff complained on Thursday. The current conscript service crisis in the Russian Armed Forces is mainly due to demographic decline, bullying and brutal treatment of conscripts. General Nikolai Makarov said only 11.7% of young men aged 18-27 were eligible for the army service but 60% of them had health problems and could not be drafted under law.

Hovudgrunnen til nedgangen i folketal er nok høg dødlegheit og låge fødselstal, men ein viktig del er og at svært mange vandrar ut av Russland. I ein perioden har dette blitt vegd opp av russisk innvandring frå tidlegare sovjetrepublikkar. Men den innvandringa er ikkje lenger så stor.

Dette er nok ei litt viktigare og meir relevant utfordring for Russland enn at dei ikkje maktar å få inn fleire soldatar i den kjøttkverna som den russiske hæren er:

Russian graduate students prefer just about any small, unknown laboratory in Europe over the brand-new Russian scientific complex [Skolkovo]. “A stable trend has been established: 100% of working young people who get the opportunity to work abroad leave Russia,” said one scientific analyst. “If a young researcher gets the opportunity to enter the international arena, he or she will do it.”

Eg veit ikkje kven som vil ende opp med makta i Russland, men tvingar du meg å vedde set eg kronene mine på Putin. Men, uansett kven det blir, utfordringane er så store at eg trur vi kan kalle dei problem.

Lagt ut

Folketellingar – kva fortel dei om eit land?

Anten det er kaldt eller varmt, anten dei kallar seg russarar eller sibirjakar, iskrem skal dei ha. Foto: Vladimir Pletenev, lisens

I folketellinga i 2001 i Storbritannia erklærte meir enn 390 000 personar Jedi eller Jediriddar som sin religion. I USA er folketellinga kvart tiande år fastsett i grunnlova og i fjor måtte dei tilsette ein million mann for å få gjennomført folketellinga. Det er så mange at det vistes på statistikken over arbeidslause då tellinga var over. I andre land blir folketellinga brukt i politiske markeringar.

 

Russland gjennomførte og ei folketelling i 2010. I Russland vart det ganske så politisert kva ein skulle svare på spørsmålet om etnisitet i folketellinga. Eg synst det er svært interessant at det er blitt ein kampanje mellom dei som vi vanlegvis ville tenkt på som russarar i Sibir om at dei skal identifisere seg som sibirjakar i folketellinga.

Dette er eit teikn på stor grad av misnøye med Moskva i Sibir.

Russians living east of the Urals “no longer want to be Russians,” many there say, and Moscow commentators are beginning to consider the possibility that these Siberians may be a greater threat to the center’s control of that region with its enormous reserves of natural resources than the Chinese will ever represent. (http://windowoneurasia.blogspot.com/)

Dette er eit interessant og spennande utviklingstrekk i Russland. Eg trur ikkje det er noko umiddelbar fare for at det kjem til å utkrystallisere seg som ei rørsle for sjølvstende, men det er interessant korleis ei sterk sentralisering som den vi har sett i Russland utløyser motkrefter. Det blir enno meir interessant om vi koplar det mot utviklinga på det religiøse feltet.

But the rise of Protestantism in Siberia and the Russian Far East threatens not just the Moscow Patriarchate and its pretensions to speak for all ethnic Russians who it says are Orthodox by birth. It also represents a challenge to Moscow’s political control of the region, given that Siberian regionalism and Protestant religion can and do reinforce one another.(http://windowoneurasia.blogspot.com/2010/11/window-on-eurasia-protestant.html)

No veit vi jo ikkje enno kor mange som faktisk har skrive sibirjak i feltet for nasjonalitet i folketellinga. Resultata er ikkje klare enno, og vi veit vel heller ikkje om vi kan stole på desse tala.

One Irkutsk resident said in his blog that when he called himself a Siberian, “the census taker responded that ‘there is no such nationality’ and wrote down Russian. I forced her to write ‘Siberian,’” he continued, but she changed it so that the individual involved became “a Russian Siberian” and will undoubtedly be counted as an ethnic Russian.(http://www.kyivpost.com/news/opinion/op_ed/detail/86669/)

Det er heller ikkje berre i Sibir at det er politikk i kva nasjonalitet og etnisitet folk identifiserer seg meg. Også i Kaukasus er dette eit brennbart tema.

Det har vore ein diskusjon om sirkassarane og kva dei skulle kalle seg. Sirkassarane er tradisjonelt delt i fleire grupper, adygar, tsjerkessarar, kabaridianarar og shapsoughar. Tanken er at om alle desse gruppene identifiserer seg som sirkassarar i folketellinga i staden for i undergruppene vil det ha betydning for både pengeoverføringar og makttilhøve mellom gruppene i Kaukasus og vere med på å bygge oppunder ein nasjonal identitet. Dette bekymrar russiske styresmakter, fordi Sirkassarane har ein stor diaspora som kan skape problem under OL i Sotsji som er midt i det sirkassiske kjerneområdet.

2014 Winter Olympics in Sochi: there is a broadly accepted perception amongst the Circassians that Sochi was the last stronghold of the Circassians in their resistance to the Russian Empire’s conquest of historical Circassia. As such it holds a significant place in the collective Circassian consciousness. For this reason there was indignation at Putin’s speech to the International Olympics Committee in July 2007: he listed the ancient Greeks, Kolkhi and Cossacks amongst the former inhabitants of Sochi, but failed to make any mention at all of the Circassians. (http://www.opendemocracy.net/od-russia/zeynel-abidin-besleney/circassian-nationalism-and-internet)

Kanskje kan politikken i korleis folk let seg telle vere noko å  i bakhovudet også i Noreg, og kanskje spesielt i debatten om det samiske i Noreg der folketellingar blir brukt som bevis.

 

 

 

 

 

Lagt ut

Ei verd utan grenser dominert av Kina?

Eg hadde lyst til å dele denne videoen. Den er interessant, sjølv om eg synst analysen er litt lett av og til. Eg har mellom anna lite tru på tala hans om innvandringa av kinesarar til Sibir og Det fjerne austen. Frå tida mi i Vladivostok huskar eg godt at russarane var redde for at det fanst ein hemmeleg plan i det kinesiske kommunistpartiet om å overta Sibir og det Fjerne Austen. Det trur eg ikkje noko på, sjølv om frykta ikkje er vanskeleg å skjønne. På eine sida av grensa er det 10 millionar russarar, på den andre sida 100 millionar kinesarar.

Det er likevel verd å merke seg, som «Russia Blog» gjer her, at det er mykje meir lukrativt for ein kinesar å flytte til den kinesiske kysten enn til Sibir:

For now, official Chinese migration to Siberia and the Far East regions is small, though these figures are probably dwarfed by the number of illegal migrants crossing the completely open border. Even so, most young Chinese probably see far more opportunities in China’s booming coastal cities than in Far Eastern Russia, where business still mostly involves trading Russian raw materials for Chinese manufactured goods.

Vel, i alle fall her er videoen frå TED:

Kva trur du om det som kjem fram i videoen, kommenter her?

Originalen finn du på TED.com

Lagt ut

To sider av Russland

Eg har tidlegare skrive eit innlegg på denne bloggen om Russlands to andlet. Det innlegget handla om brutalitet og progressivitet. Det finst ein annan måte å sjå på Russlands to andlet på – tilhøvet mellom by og land. Det seier eg noko om her.

Landsbygda i Russland slit med økonomien og framtidstrua. Foto: Wikipedia
Landsbygda i Russland slit med økonomien og framtidstrua. Foto: Wikipedia

I Noreg har ikkje alltid tilhøvet mellom by og land vore av det beste. Tvert i mot har det ofte bestått i ideologiske og økonomiske motsetnader knytt til målsak, fråhald, kristendom og distriktspolitikk. Noko av den same motsetnaden har du i mange land, tenk berre på på Tyskland og tilhøvet mellom Bayern og Berlin. Eg har likevel ikkje fundert så mykje på denne motsetnaden når det gjeld Russland, sjølv om eg har vore klår over dei enorme skilnadene mellom dei store byane og landsbygda i Russland. Eg kom over ein spennande artikkel på bloggen «Windowoneurasia» her om dagen. Dei skriv:

Like Disraeli’s description of England in the 19th century, the Russian Federation of today has split into “two Russias” increasingly different and isolated from one another and increasingly hostile to each other, a development that one provincial official argues is not sustainable for much longer whatever those in Moscow may believe.

og

These “two Russias do not understand one another,” he continues, and “their contacts are minimal,” limited in most cases to the use for a few months each year by urban residents of dachas they have had Tajik workers build for them. In every other regard, there is “a wall of silence between the victorious urban Russia and the defeated provincial one.”

Ei av dei verkeleg store endringane som skjer i Russland er ei endring i styringssystemet. Lokale og regionale politiske organ blir i stadig større grad gjort ansvarlege oppover, i staden for nedover til dei folka dei skal representere. Dette skjer samstundes med at dei føderale pengeoverføringane i stadig større grad blir gjort «like» for heile landet. Det betyr at dei får like mykje pengar per person uavhengig av korleis samfunnet ser ut. Dette fører til nedlegging av kulturtilbod og grendeskolar. Ein viktig konsekvens av dette er at ein bygg ned arenaer for sosiale relasjonar. På kort sikt kan dette gjere folk makteslause, fordi ingen har makt åleine. På lang sikt trur eg det vil bli bygd opp eit valdsamt sinne.

Det interessante spørsmålet er sjølvsagt om det er muleg å styre og halde saman eit så stort land med så store skilnader. I 2005 skreiv «Russia in Global Affairs»:

The disparity between some Russian regions on key development indicators (GRP, investment per capita) can be as great as 20 to 30 times – roughly the same as the gap between UN member countries except for some extreme cases, which include the most developed countries, sub-Saharan Africa, and the South and Southeast Asian countries. The wide disparity of resources in countries sharing the same continent, reflecting their uneven development, has re-emerged within the boundaries of individual countries.

Dei delane som kjem verst ut er Kaukasus. Kan det vere litt av bakgrunnen for uroa og krigane der?

Kva meiner du, er distriktspolitikk viktig andre stader enn i Noreg?

Lagt ut

Russland skrur igjen gasskrana

682px-gas_stove_blue_flames
Kanskje blir det lite varm mat framover om ikkje gasstriden mellom Ukraina og Russland blir løyst? Foto: Wikipedia

I natt reduserte Russland gasstraumen til EU gjennom Ukraina med 70 prosent. Innbyggarane i Bulgaria har fått beskjed om å sjå seg om etter andre energikjelder. Bulgaria, Hellas, Makedonia og Tyrkia er ramma i første omgang melder EUObserver og Dagbladet.

Med dette går gasstriden mellom Russland og Ukraina inn i ein ny fase. Dei er usamde om pris og betaling. Russland hevdar Ukraina skuldar dei to milliardar dollar for gass og at dei stel av lasset av den gassen som går til EU. Ukraina har på si side svart med å truge med å auke prisen Russland må betale for å frakte gassen gjennom Ukraina seks gonger. Saka blir ikkje enklare av at det er politisk stillingskrig mellom statsministeren og presidenten i Ukraina, slik at ingen av dei i realiteten kan gjere noko med saka.

Dette er ei alvorleg utfordring for EU. Mange av EU-landa i det gamle Aust-Europa er nesten hundre prosent avhengig av russisk gass, men alle EU-landa med unntak av Irland nyttar større eller mindre delar russisk gass. TV2 melder at Austerrike no slit, og at Tyskland og merkar nedgangen i gassleveransane. Det blir spennande å sjå kva Tyskland vil gjere framover. Vil dene krisa sette ytterlegare fart på bygginga av ei ny røyrledning gjennom Østersjøen frå Russland til Tyskland, eller vil Tysklandendre politikk og i større grad leite etter energi andre stader? Den store miljøbekymringa er at EU-landa no går tilbake til å i større grad nytte kol til energi. Dette vil auke CO2-utsleppa kraftig. Dagbladet skriv:

Slovakia erklærer unntakstilstand og Bulgaria vil starte opp igjen gamle kjernekraftverk etter at Russland kuttet gassen til store deler av det sørøstlige Europa. Den bitende vinterkulden det europeiske kontinentet opplever setter gasskrisen ekstra på spissen, ettersom forbruket av gass dermed øker.

Så langt er det ingen som tener på denne konflikten. Russland taper sal, inntekter, og i det lange løp vil nok EU i enno større grad sjå seg om etter andre leverandørar av energi. Ukraina håper å sleppe å betale rekninga si, og å få større inntekter på transitten. Taparane er dessverre mange. Forbrukarane i EU-landa som er avhengige av gass til oppvarming og koking vil kunne komme til å li i vinterkulda om dei ikkje har tilgang til andre energikjelder.

Vil dei andre gassproduserande landa i verda tene på konflikten mellom Russland og Ukraina? Foto: Wikipedia
Vil dei andre gassproduserande landa i verda tene på konflikten mellom Russland og Ukraina? Foto: Wikipedia

Eg har tidlegare skrive om at Gazprom er i trøbbel. Indra Øverland er inne på noko av det same i Dagbladet. Dagbladet siterer Øverland slik:

Mens 2006-krisen mellom Russland og Ukraina ble sett på som et tegn på russisk maktarroganse, er dagens konflikt mer et utrykk for økonomisk desperasjon.

The Streetwise professor er inne på noko av det same. Han hevdar at Russland juksar med omsyn til valutareservane sine. Putin har endeleg innrømt at den internasjonale finanskrisa og vil ramme Russland. Kanskje fordi pengebingen tar til å tømmast?

OPPDATERT