Dagens modell for styring av sjukehusa har fleire openberre problem. Det er ille at det er blitt eit direktørvelde som kostar over ein milliard kroner. Pengar som kunne blitt brukt til pasientbehandling. Det er ei stor utfordring med kvasimarknadssystemet med innsatsstyrt finansiering som kan vere eit insentiv til å flytte ressursar til dei pasientane som gjev størst avkastning framfor dei pasientane som treng mest hjelp. Ikkje alt dette kan endrast gjennom ei endring av styringsmodell, men ein del store problem har tydeleg samanheng med styringsmodellen

- Når sjukehusa har ein rekneskapsmodell som ikkje skil tydeleg mellom investeringar og drift kjem vi i den absurde situasjonen at sjukehusa må gå med overskott for å kunne betale med naudsynte investeringar. Det får slike utfall som at UNN må legge ned tilbodet ved DPSane for å finansiere nytt Åsgård sjukehus. Det er noko absurd i at staten skal låne pengar til staten (UNN) og at staten (UNN) må skjære ned på helsetilbodet til innbyggarane for å betale pengar tilbake til staten.
- Det er utydeleg kvar det politiske ansvaret for sjukehusa er plassert. UNN-styret kan gøyme seg bak pålegg frå styret i det regionale helseforetaket (RHF) og RHFet kan vise til statsråden, medan statsråden kan vise tilbake til dei ulike styra. Det skaper uklårheit og gjer det vanskelegare for vanlege folk å påverke systemet. Det er noko uforløyst i samarbeidet mellom primærhelsetenesta (kommunane) og spesialisthelsetenesta (sjukehusa). Vi ser dette aller tydelegast i problematikken med utskrivingsklåre pasientar. Kommunane har ikkje råd til å bygge opp eit tilbod til å ta mot desse pasientane. Men fordi kommunane har dårleg råd må dei betale dagbøter til sjukehuset, noko som gjer at kommunane får enno dårlegare råd til å ta mot alle dei utskrivingsklåre pasientane.
- Samstundes taper også sjukehusa pengar, fordi det ofte kostar meir for sjukehusa å passe på desse pasientane enn det dei for inn i dagbøter. Denne byttinga av pengar gjer at vi tappar systemet for ressursar som kunne vore brukt til å gje betre pasientbehandling.
Kva er løysninga?
Det er sjølvsagt ikkje slik at ei endring i styringsmodell med eit trylleslag løyser desse problema, men ei endring av styringsmodell kan vere med på å gjere det enklare. Eg kan sjå for meg fleire modellar som vil gje meir faglig og folkevalt-styring.
Det enklaste er kanskje å fjerne det regionale leddet og fordele dei oppgåvene som ligg der opp til direktoratet eller ned til sjukehusa. Dersom vi i tillegg lagar ein finansieringsmodell der sjukehusa blir finansiert direkte over statsbudsjettet og skil mellom drift og investeringar så kjem vi eit langt stykkje på veg til å løyse dei to første av dei tre problemstillingane.
Ein slik modell i seg sjølv vil ikkje løyse utfordringa i samhandlinga mellom kommune og sjukehus. Ein interessant tanke kan vere å lære av Finland. Dei har ganske nyleg omorganisert sjukehussektoren der den er regionalt styrt gjennom val og der regionane har fått ansvar for både sjukehusa og ein god del av det helsetilbodet som i dag ligg i kommunane i Noreg. Ein slik modell kan vere med på å bidra til å løyse alle dei tre problema eg skisserte ovanfor.
Per i dag er ikkje eg sikker på kva som er den aller beste måten å løyse dette på, men eg er heilt sikker på at vi treng ein fordomsfri debatt og diskusjon om korleis vi skal løyse dette og at vi treng å gjere endringar.
Så får vi alle håpe at dette blir ein god debatt om korleis vi kan løyse utfordringane våre og ikkje bli ein bykamp mellom Bodø og Tromsø.





